av I tunge tider må vi ha noe mer å leve for enn bare det å bite tennene sammen og gå videre. David hadde mang en tung stund, hvor motgangen var stor, som om hele verden var imot ham. I Samuels bok leser vi at han ‘styrket seg selv i Herren.’ (1 Sam 30:6) Skal vi forstå det rett var kilden alltid tilgjengelig, men det var når David vendte seg dit at hans sjel ble løftet opp. Gjennom dette kunne han holde ut gjennom prøvelsene og i det vise at han satte all sin lit til Herren.
Jesus gikk også gjennom mange stunder. Man undrer seg på hvordan det kunne ha seg at denne kjærligheten og verdens lys, ja selve sannheten, kunne komme til sitt eget og bli forkastet på den måte han opplevde. Sannelig kan synden bli stor. Midt i dette fant også Jesus styrke, i sin Fars nærvær. For i sorgen var der en glede som ventet, troen på noe bedre. (Heb 12:2) Han måtte vente, tålmodig og utholdende, på denne gleden. Den var mer verdt en smerten og vanæren.
Hvordan står det til med vår forventning? Hva er det som bærer gjennom motgang? Kanskje er det tid for å undersøke ankerfestet? Midt i alle løftene fra Far skal vi også gjennom disse dødsskyggens daler.
La oss fortsatt og med iver dra nær til Far og søke hans ansikt. Han er det som gir den trette kraft. Han styrker den som er nedbøyd. Han er den som tar våre byrder når vi kommer til ham. Og han er vår belønning, vår glede, vårt håp og troens endemål. Han elsker den velduft som kommer fra vår tilbedelse. Han vil ha nærhet, være gjennomsiktig, dele sitt hjerte og sine tanker – om vi bare vil komme.
La oss også være utholdende for den glede som venter. Det er mer enn verdt det.
