av Jesus kom til verden med lyset, og mørkets krefter er dømt i den himmelske tronsal. Det er ikke snakk om en fremtidig hendelse. Det har skjedd.
Johannes skrev «Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.» (Joh 1:5) «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde.» (Joh 3:19) «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh 18:37)
Fra synden fikk innpass i Edens hage hadde en herjet med verden, en som ikke hørte til der. «Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.» (Joh 10:10) Senere sier han, som for å bekrefte at med lyset kom dommen: «Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» (Joh 12:31) Jesus gjentar dette i avskjedstalen sin, hvor han sier at Ånden skal overbevise «Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.» (Joh 16:11) Paulus sier det samme i sitt brev til kolosserne. «Han avvæpnet maktene og myndighetene …» (Kol 2:15)
Kan det være tvil om at det juridiske er på plass? I rettssaken har det vært bevisføring. Dommen har falt. Sannheten og lyset har seiret.
Sammen med dette får vi like klart inntrykk av at dommen må iverksettes. Jesus gjorde det klart at dette er menighetens kall. Vi skal gjøre disipler av alle folkeslag.
Dommen har vært rettskraftig i 2000 år. Likevel kan vi dra rundt i verden og se at der er mye synd, sykdom, urettferdighet og smerte. Hva er det denne iverksettelsen henger på?
Er det kanskje snakk om et identitetsspørsmål? Ja, for hvordan var dette for Adam og Eva? De hadde vandret foran den hellige Guds åsyn. Hans vesen og nærvær var der hos dem. Renhet var overalt. De kjente ham og han kjente dem. Så syndet de. Rene hvite klær ble som stenket med blod. Uskylden forsvant og byrden av deres beslutninger tynget mer enn de kunne bære. Skammen og skyldfølelsen var overveldende. De gjemte seg, men ugjerningen hang fast uansett hva de gjorde. Der var ingen angreknapp.
Hvor ofte henger dette minnet igjen som en sky over våre liv? Kanskje fristes vi igjen og snubler. Vi reiser oss igjen. Kanskje har vi resignert og godtatt å ha noen skitne rom i livet? Skal det være slik? Dessverre er det disse skitne rommene som tillater skyen å henge over hele vårt liv. Er det tungen jeg ikke har styr på? Hvordan bruker jeg tiden? Hva med lyster og begjær? Lar jeg gamle løgner fremdeles få bo i mitt indre? Hvem er jeg? Hvem hører jeg til? Hvor er jeg trygg?
Ja, for hva er dette rene verdt for oss? Hebreerbrevets forfatter sier: «Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden.» (Heb 12:4)
Kan det være at et 2000 år gammelt oppdrag venter på noe som er rent og lutret? Må prøvelser igjen komme over oss for at vi skal stige inn i fylden av frelsen? De virker ofte sin hensikt. For løftet er klart. Lammets brud er kledd i rent og skinnende fint lin. Det fine lin er det helliges rettferdige gjerninger. (Åp 19:7,8)
Vi må være nådeløse mot det mørke som prøver å holde oss nede. Vi må kjempe for våre egne sjeler og de rundt oss. For nå er vi templer, bolig for den evige Gud. Der er ikke plass for det urene. Og vit at han ønsker å rense oss. Han sa jo at når vi dveler i Ham så skal vi i virkelig være frie. Bo i ham og han skal bo i deg.
Ta alvorlig de mange ord og bønner om at vi ikke skal være lik verden. For det er dette som henger ved og ofte hindrer oss fra å fullføre oppdraget. Vi blir kanskje født på ny i svakhet, men modenhet handler om det som er prøvd og tåler motgang. Bruden er ren. Renhet er styrke. Da vil vi være uplettet. Må Kristus stadig bli formet i vårt indre slik at Guds herlighet åpenbares i oss.
