av Det er ikke uten grunn at Skriften nevner apostler og profeter som avgjørende i Guds hensikt. De ligger i fundamentet, og man har en tendens til å overse dem når bygningen en dag står der.
Denne verdsettingen av disse gavene er viktig. Det finnes faser i nasjoners historie hvor den profetiske røst dør bort, fordi folket har forkastet både Gud og profeter. Dette skjer ofte når man er seg selv nok og tenker at det ikke er noe behov for Gud. Da sitter folket, i Guds overbærenhet, ofte på et grunnlag som brakte velsignelse, men hvor man tar selve velsignelsen for gitt og forkaster den som velsignet. Dette er en farlig fase, fordi folket ofte opphøyer og forguder seg selv. Det er en stolt fase med mye blindhet. Når profetene ikke hører noe er synden ofte stor blant folket. Himmelens sluser stenges for at folket skal få erfare konsekvensen av sine valg. Hosea skrev til og med at Gud glemte barna på grunn av synden. (Hos 4:6b)
Vi vet at Gud har gitt Norge mange løfter. Vi må holde fast i disse i tro og bønn. Vi må minne Ham på dem. Likevel må vi spørre oss selv hvor nasjonen er i det profetiske bildet. Hvor er røstene som kan føre nasjonen tilbake til Gud? Vi kan ikke tvinge fram dette ordet. Hvis Gud ikke taler til nasjonen gjennom sine profeter, kan det være grunn til å tro at vi er i en fase hvor folket ansvarliggjøres for sine gjerninger for at omvendelse igjen skal skje. Alle har vi en lov skrevet i våre hjerter. Det er bildet av Skaperen.
Det er tid for å stå i gapet for vårt folk. La oss be om at det skal bli hunger og tørst – av åndelig art. Gud har fremdeles drømmer for Norge. La oss vende oss til ham og minne Ham på løftene!
