av Mange har nettopp feiret påskehøytiden med stor takknemlighet. Vi minnes denne historiske hendelsen nettopp fordi den er sentral for vår tro.
Jesu mesterverk handler om forlikelsen mellom mennesket og Gud. Menneskene syndet og har kommet til kort. Syndens lønn er døden, en nærmest logisk konsekvens av å vende seg bort fra selve Livet. I Jesus ser vi Guds visdom, hvor både rettferdighet og nåde møtes for å forløse dette ufortjente håpet som alle mennesker kan kaste seg på.
Synd er fangenskap. Da hersker det et åndsmørke i vårt indre som gjør at vi er under dødens myndighet. Kain var den første som viste hvordan synden hersker i ens indre. Han regjerte ikke over seg selv, og mangel på selvkontroll førte til at lemmene som skulle være til velsignelse ble en forbannelse. Han misbrukte makt og det førte til ødeleggelse. Han drepte sin bror.
Dette er mørkets historie. Uregjerlig, kaotisk, fryktsom, ødeleggende og ikke minst ego-sentrert. Når man syndet var det bare midlertidige ordninger for å håndtere konsekvensen. Frykt var alltid et middel for å begrense syndens lovløse natur. Derfor var også Gudsfrykt en begynnelse og et håp, men ikke endemålet.
Vi kan nok generelt sett si at det meste av myndighet før den nye pakts tid var ekstern, altså regjering ved bruk av makt og frykt. Man fungerte etter lovens bokstav. Var der unntak? Skriften bevitner det. Enok, Noah, Abraham, Moses og David er eksempler på mennesker som vandret rett med Gud. Det var også dette Gud søkte med Israels folk, men de var hårdnakkede.
Åndskamp før den nye pakt var brutal også i det naturlige. Hele familier og stammer ble utryddet fordi de var under avguders myndighet. Skjedde det at noen omvendte seg? Ninive er et eksempel på dette, selv om det bare ble en midlertidig utsettelse av dommen. Israels folk ble heller ikke spart når de henga seg til onde ånder. Guds ord var mer en klart for dem, men de vendte seg like fullt bort.
Med påsken og den nye pakt, settes de som omvender seg og kroner Jesus som Konge, fri i sitt indre. Da flyttes regjering fra det ytre til det indre. Da er vi i stand til å forstå lovens ånd og vandre i lyset. Da er vi i stand til å styre oss selv og skal ikke måtte regjeres ved bruk av makt, men ved at sannheten bor i oss og vi selv samtykker.
Slik forstår vi i dag grunnleggende relasjonelle uttrykk. Et vennskap er regjert innenfra, ikke ved makt eller manipulasjon. Et ekteskap er en unik relasjon hvor det er fylden i ens eget indre som samtykker til å vie sitt liv til en annen og sammen bli ett. Makt kan aldri oppnå det samme.
Dermed må vi forstå det som Jesus har satt i stand som et paradigmeskifte. Lyset har kommet på så mange måter, men i hovedsak har regjeringen blitt flyttet fra utsiden og inn i våre hjerter og sinn. Jesus sa selv at Guds rike er inne i oss.
Dette paradigmeskiftet blir en historisk milepæl, men også en snublestein for samtiden. Det er bare Jesus som kan sette mennesker fri, og dermed er det bare denne realiteten som i virkeligheten står for det vi kaller indre selvstyre. Intet annet når opp.
Når man ser vekkelse og reformasjon vil samfunnsuttrykkene bevege seg mot denne tanken om den indre regjering, eller selvstyre. Da står respekten for individet høyt, sammen med respekten for eiendom, åndsverk og lignende. Da vil man også lage lover som vokter dette.
Når Gud forkastes og mørke kommer over samfunnet, forsvinner også evnen til selvkontroll. Dette vil igjen prege samfunnsuttrykkene. Da handler det igjen om makt, ikke å ha makt under kontroll.
Det var en tid hvor menn og kvinner var villige til å kjempe for sine medborgeres rett til å si akkurat hva de mente, selv om de skulle være helt uenige. Dette handler om menneskeverd. I dag handler det ofte om å bruke makt til å tie sine motstandere. Det er en naturlig konsekvens av å leve i mørke. Håpet om å regjere sitt eget liv er en svunnen drøm, og begjær og lyster hersker.
Kristus i oss er håpet om herlighet. Han er håpet om det indre selvstyre, kjærligheten som er lovens oppfyllelse. Den som ikke evner å styre seg selv er som en by med nedrevne murer. (Ordsp 25:28)
Vi må løfte opp Kristus som vårt eneste håp, både for individ og for nasjon. Ellers er veien til slaveri kort.
La oss be og jobbe for det Jesus ga sitt liv for; et skaperverk forlikt med Gud. Akkurat nå roper det etter sin forløsning!
