av Hvem var det som valgte Abraham som far til troens folk? Jo, det var himmelens og hærskarenes Gud, YHVH, han som troner over alle. Det som ble født til jorden ved Abrahams tro var spiren til en evig hensikt. Familier og slekter ble til folkeslag. Gud har satt grenser rundt dem for at de skal søke ham og finne ham. Dette innebærer at vi som Guds folk må fremme premissene som legger til rette for å finne Gud. Premiss må nødvendigviss fremmes på alle samfunnets nivå. Individuelt skal vi kunne søke og finne Gud og som fellesskap skal vi også kunne gjøre det samme. Å vite at nasjonen er Guds oppfinnelse burde inspirere oss til å engasjere oss for å føre nasjonen frem for Gud, til hans ære.
Vi er kalt til å være salt og lys. Det betyr at menigheten har et mandat til å engasjere seg i samfunnet, som menighet, ekklesia, eller kalt ut fra mørket og inn i lyset. Vi skal være hode, ikke hale. Vi skal gjøre disipler av hele nasjonen.
Det som i stor grad har skjedd er akkurat det samme som skjedde med Israels folk. De ble forkynt Guds veier og befalt å vandre på dem, men i sin hardhet ville de heller tilbe avguder, slik folkene rundt dem gjorde. Dermed glemte de Gud og de glemte hans veier. De ble disippelgjort av åndskreftene som underviste andre folkeslag. Baal, Molok og Astarte er eksempel på disse. Det medførte endret verdisystem og livsstil.
For 200-250 år siden var det mange som hadde forståelse av Guds hensikt med nasjonene. Sammen med en åndelig oppvåkning og historiske hendelser skjedde det fødsler og gjenfødelser av denne forståelsen. Nasjoner var Guds hensikt. Norges Grunnlov er jo klinkende klar. Det kristne verdigrunnlaget har bygget det som kom ut av 1814. Nasjonalsangen og Fedrelandssalmen er mer enn tydelige. Norske menn og kvinner levde i visshet om at de var gitt noe verdifullt av Gud. De var villige til å ofre sine liv for det. Det skjedde også i krig.
Hvor finner man forståelsen om retten til liv, eiendom og virke? Det finnes ikke andre livssyn som underbygger dette. Alt av humanisme og annet som mener å stå for retten til liv, må til slutt innrømme at det er Skaperen som ene og alene har gitt oss dette. Lover, konger eller herskere verken kan, eller har noen som helst rett, til å gi oss det som Gud har gitt oss. Det eneste disse kan gjøre er å beskytte retten, sette et vern over det som er Gudgitt. Norges Grunnlov og andre lover må dermed erkjenne de evige lover som er gitt av Gud. Fra ham har vi retten til liv, retten til å ta ansvar for våre liv, retten til å eie, ha meninger, tale, bevege oss og bære frukter gjennom yrke og kreativitet. Alt dette har konsekvenser i samfunnet. Er saltet borte, så forsvinner også Guds tanker fra markedsplassen. Da vil annen lære få fritt spillerom.
Hvem definerer individet, familien, utdanning, livets hensikt, hva som er rettferdig, hvordan dømme rett og hva som er myndighetens egentlige mandat? Det sier seg selv. Gud er kilden, ellers er han ikke Gud.
Dermed er det Gud som setter oss inn i den åndelige entiteten som kalles menighet, eller ekklesia. Der er vi den nye skapning som er forlikt med Gud i Kristus. Han etablerte ikke noen ny institusjon med menigheten. Det er en bevegelse, som surdeig. Den skal syrne alt, prege alt. Nasjonene skal ved denne syrningen bli som syltet, gjennomsyret av forståelsen av hvem Gud er. Det har konsekvenser for hvordan vi lever.
Menigheten i Norge har dermed et ansvar for nasjonen. For å sette det på spissen kan vi si at vi ikke tilhører nasjonen i den forstand, men at nasjonen tilhører oss. Den er et uttrykk. Vår identitet er i Kristus, men den får uttrykk i en sammenheng. Vi er mennesker, vi har kjønn, vi har ekteskap, familier, storfamilier, småsamfunn og så videre. Det er en god grunn til at Skriften taler lite om det vi forstår som stat og myndighet. Vi finner det allerede da Samuel fungerte. Israel ville ha en konge slik som de andre folkene. Skriften forteller oss at dette ble sett på som en stor synd for Israel. Skal Gud være konge må vi vokte oss for å erstatte ham med noe annet. Leser vi 5. mosebok kapittel 17, ser vi det samme. Hold dette som vi kaller stat eller konge under stramme tøyler. La det ikke få for stor makt eller rikdom.
Når vi nå står foran rystelse, eksponering og dom, må vi forvente at det er Gud som gjør plass for sine hensikter. Er menigheten klar til å forvalte det Gud har gitt oss? Hvis ikke er veien til slaveri kort.
Er det bare på 17. mai vi synger nasjonalsang og fedrelandssalme? Leser vi i det hele tatt Norges Grunnlov? Hva var det Gud gav oss? Hvem er rede til å omvende seg og igjen verdsette det Gud har velsignet oss med? Vi må grave opp igjen brønner og finne tilbake de gamle merkesteinene. Når vi i sannhet omvender oss, skal Gud velsigne der også.
