av Blant Guds folk er det et så ambivalent forhold til dette med loven at man skulle tro det ikke er samme budskap vi snakker om. Det spriker fra det mest fariseiske lovslaveri til den mest anarkistiske lovløshet. La oss minnes at Paulus i sin villfarelse, selv var en fariseer som oppriktig trodde han tjente Gud ved å forfølge disse som fulgte Veien. Han sa senere om sine villfarne brødre «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.» (Ro 9:33)
Er det ikke her vi ofte finner oss selv også? Med gode hensikter, men uten visdom, forstand og innsikt? Kanskje er det også en av disse, til tider frustrerende realitetene, at vi hele tiden vokser. Og kanskje finner vi også ut at vi har kjepphester som vi rir på, deler av det store bildet, som sårt trenger fellesskap og skjerping for å komme til modenhet. (Ef 4:11-16) Så er det også Paulus som ber «…for at dere, rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er …» (Ef 3:18)
Salmisten skriver det også, midt i Bibelen. «Summen av ditt ord er sannhet.» (Sal 119:160) Og da sier det seg kanskje litt selv. Det er Guds ord som er sannhet og referanse. Samtidig ser vi at veien, for oss, er en reise, en skjerping, sammen med andre og under ulike omstendigheter. Vi må dermed lære oss å regne litt, legge sammen og oppsummere. Delene i et regnestykke skal føre fram til det endelige svaret. Her er naturlig nok årsaken til at vi har lære som går i hytt og pine. Vi tar enkeltdeler og stopper der, som om det er summen. Hva med disse regnestykkene:
38 + 14 + 9 = 61
Mann + Kvinne = Godt
Mel + Vann + Surdeig + Salt + Elting + Baking = Brød
Nidkjærhet + Uforstand = Ikke godt
Prosess + Innhold = Resultat
Kjærlighet + Visdom = Godt
Ingen av delene står for hele svaret. Vi må summere og legge sammen for å komme fram til helheten.
Skriften forteller oss at det er Ånden som skal åpenbare sannheten. Ånden er vår lærer. Og her ligger kanskje en hemmelighet til enhet. Det kan virke som en floskel å si at hele fylden er funnet i Kristus, altså at han alltid er svaret eller løsningen. Problemet ligger på vår side når vi ikke søker Ham ut helt konkret inn mot det som opptar oss. Kan Jesus gi oss konkrete svar? Absolutt! Be så skal du få. Dess mer spesifikke vi er i vår tilnærming, dess skarpere svar kan han gi tilbake. Er vi vage, kan det virke som om vi ikke får svar i det hele tatt. Han som har skapt alt og satt det alt i gang, har også visdom og innsikt til ethvert spørsmål.
Å tale om lovløshet og anarki i Guds rike blir nærmest som en fornærmelse mot evangeliets kjerne. Hva skal man med en Konge og en Herre dersom lovløshet skal herske i stedet? Det faller på sin egen urimelighet. Hele skaperverket fungerer ved lover. Spørsmålet blir hvordan vi skal forholde oss til det.
De aller fleste grunnpremissene til lov var på plass lenge før Moses fikk de ti bud skrevet på steintavler. Der var altså en iboende forståelse fra starten. Adam og Eva visste hva som var rene og urene dyr. Noah visste det også. Kain og Abel forsto tanken bak offer til Gud og tienden. At skapelsens Gud var den rette kilde var klart. Det er ikke noe sjokkerende nytt som kommer med de ti bud. Kjernen handler om kjødets utilstrekkelighet og vårt desperate behov for å ha livets Ånd. Loven ble dermed en snublesten som tydeliggjorde ulydigheten og vantroen.
Jesus var selv tydelig på at han ikke kom for å oppheve, men for å oppfylle. Paulus bruker mye tid i forhold til loven. Han hadde vært en av disse bokstavtro skriftlærde som da Ånden kom fikk et helt nytt perspektiv. En faktor i regnestykket hadde manglet og man kunne ikke finne svaret. Paulus snakker om to lover; gjerningenes lov og troens lov. (Ro 3:27) Så svarer han selv på problemstillingen i denne artikkelen. «Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.» (Ro 3:31)
La oss tygge litt gresk. Paulus spør om vi ved troen (pistis) opphever (katargeo) loven (nomos). Katargeo kan oversettes avskaffe, tilintetgjøre, avslutte, ødelegge, løse, fjerne, forsvinne eller gjøre ubrukelig. Klar tale. Så kommer et kraftuttrykk fra Paulus som understreker det som følger. Langt derifra kan også oversettes «må Gud forby». «Vi stadfester (histemi) loven.» Histemi kan oversettes vedvare, utnevne, fortsette, pakt, opprettholde, stå eller etablere.
Paulus er klar og tydelig her. Det han skriver samstemmer også med det Jesus sa. Ja, Jesus gjorde faktisk loven strengere enn den var på steintavlene. Drap ble til hat og hor ble til begjær. Han gjorde det samme som Paulus og åpenbarte troens lov fremfor gjerningenes lov.
Det var ikke loven Jesus hadde noe problem med da han vandret på jorden. Gjentatte ganger ser vi at det var tro og vantro han snakket om. Han var der for å kalle mennesker tilbake til relasjonen med Gud, slik det alltid var ment å være.
Troens lov handler om relasjon og hvor nært vi kan komme til Gud og hvor rent vi kan vandre med ham. Gjerningenes lov er dødens lov. Der handler det om hvor lite vi kan gjøre og hvor nært grensen vi kan gå uten å være lovbryter. Slik er det bare, fordi kjødet ikke har kraft til liv. Derfor skriver hebreerbrevets forfatter: «For loven har bare en skygge av de goder som skal komme, ikke tingenes virkelige skikkelse.» (Heb 10:1) Dette er gjerningenes lov. Legg merke til at den er skyggen eller omrisset av det som virkelig er, altså er den ikke uten knytning til livets lov, eller troens lov.
Dermed er det Gud kaller alle mennesker inn i det mest hensiktsfulle. Der er livet og der er livets Ånds lov. Der er det Ordet (Logos) som definerer alt. Når vi omvender oss og blir født inn i dette riket skal vi forvente at våre tanker og gjerninger forandres i takt med at vi vaskes og fornyes i Guds lys. Historien vitner om det og vi skal forvente at enkeltliv, ekteskap, familier, samfunn, bygder, byer og nasjoner igjen kan finne sin Gudgitte hensikt når dette budskapet får gjennomsyre alt.
«For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet som dekker havets bunn.» (Hab 2:14)
