av «Det er en stor glede å kunne ‘føle’ Guds kjærlighet som en realitet, og man må takke for den og benytte anledningen. Men du må være forberedt på at følelsen dør bort igjen, for følelser er av natur ikke permanente.
Det som teller er å fortsette å tro når følelsen er borte: og disse periodene gjør like mye for en som de når følelsen er tilstede.» (C.S. Lewis, Korrespondanse, 1953).
Profeten Jesaja skrev: «Hvem av dere frykter Herren og hører på hans tjeners røst? Når han vandrer i mørke, og intet lys skinner for ham, skal han sette sin lit til Herrens navn og stole på sin Gud!» (Jes 50:10)
Til den grad vi har åpenbaring om Herrens navn har vi et ankerfeste for vår tro. Tro kan ikke være blind fordi den i sin natur må være overbevist om noe. Troen må være forankret i substans.
Når Jesus snakket om tro, lå det i begrepet at man var lydig mot noe. Det greske pistis oversettes tro og kommer fra peitho, et ord som også oversettes å lyde. Når Peter sa: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» brukes ordet peitharcheo for lyde. Dette handler om å være lydig mot en herre eller overordnet. For Jesus var tro ikke noe som var grunnet i følelser i det hele tatt.
Jesus roste ofte de med tro. Ja han tilskrev tro til personen det gjaldt, som en verdifull eiendel. Han var også skarp mot de som ikke hadde tro, noe som resonnerer med at de ikke ville være lydige mot sannheten.
«… når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?» (Luk 18:8)
Ordet om den evige Gud må proklameres. Budskapet om Guds rike må ut til alle. Vitnesbyrdet som bæres fram gjennom ord, gjerning, under og åpenbaring gir grunnlag for håp. Håpet er et anker for sjelen og ved dette kan mennesker ta til tro. I et åndelig mørke skal dette vitnesbyrdets lys skinne stadig sterkere.
«Stå opp, bli lys!» (Jes 60:1a)
