av Johannes var en gang en ung gutt som, sammen med sin bror og sin far, drev fiske. Ante han noen gang hvilken rolle han ville få i historien?
Jesus vandret langs Galilea-sjøen, og Skriften sier at han så Simon Peter, Andreas, Jakob og Johannes. Det greske eido betyr mer enn å bare se med øynene. Det kan også oversettes at han kjente dem, eller visste hvem de var. Man kan nesten tenke seg at han så disse unge guttene i ånden, altså fikk han et inntrykk av hele mennesket.
Det var på dette grunnlaget Jesus sa: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneske-fiskere.» Historien fortsetter med en umiddelbar respons. «Og de forlot straks båten og sin far og fulgte ham.«
På norsk kommer det ikke så godt frem at da Jesus kalte disse guttene, brukes ordet kaleo, som er roten til ordet ekklesia (menighet), altså var disse de første som ble kalt til Kristi legeme. De var forløpere.
Johannes skulle få et veldig nært forhold til Jesus. Hans perspektiv er unikt og kanskje en av grunnene til at nye troende anbefales å lese dette evangeliet først. Denne nærheten gjør at Johannes kanskje ser noen ting mer fra innsiden enn fra utsiden. Johannes var den som lente seg opp til Jesu bryst. Det var «han som Jesus elsket«. At de brukte mye tid sammen er det nok lite tvil om.
Det er Johannes som skriver om å være podet inn i vintreet. Han gjentar i detalj Jesu bønn om at vi som følger ham skal være ett. Det er også Johannes som gir oss nyansene i Jesu ransakende spørsmål til Peter etter sin oppstandelse.
Går vi tilbake til Jesu avskjedstale, finner vi selve hjertet i hele hans budskap, knyttet til det å være podet inn i vintreet. «Dette er mitt bud at dere skal elske [agape] hverandre, likesom jeg har elsket [agape] dere. Ingen har større kjærlighet [agape] enn denne at han setter sitt liv til for sine venner [philos]. Dere er mine venner [philos] dersom dere gjør det jeg pålegger dere.» (Joh 15:12-14)
Her åpenbares Guds evige hjerte. Det er rene relasjoner han lengter etter, intimitet og nærhet, tillitsfulle forhold som er uplettet av selvsentrert jag. Johannes så det.
Noen minutter senere kommer Jesus med et høyst interessant utsagn. Jødene hadde vokst opp med en tradisjon hvor man ikke engang tok Guds hellige navn i sin munn. Derfor sies det at man ikke med sikkerhet vet hvordan YHVH uttales. Så sier Jesus: «Det kommer en tid…«,»På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker [phileo] dere, fordi dere har elsket [phileo] meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.» (Joh 16:25a,26)
Legger du merke til at det er det greske phileo som brukes her om Faderens kjærlighet? Hva i all verden skal det bety? Det er jo Johannes selv som senere skriver at «Gud er kjærlighet [agape].» (1 Joh 4:8b)
Er det ikke nettopp for å peke tilbake på sitt tidligere utsagn? Dere er mine venner (philos). Når vi har vennskap med Jesus så vil også Faderen selv ha vennskap med oss. Ja, Jesus sier faktisk at han ikke skal være vår stedfortredende forbeder («Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere.«), men at vi i Ham selv har adgang til Faderen. Dermed har den renhet som er i Kristus tatt bolig i oss, slik at vi også kan komme fram for Faderen og ha intimt vennskap med ham.
Phileo anses ofte som en mindre kjærlighet enn agape, men i denne sammenhengen ser vi at det er agape kjærlighet som gir rammene til phileo. Phileo handler om uanstrengt vennskap, der man faktisk liker hverandre. Der er affeksjon og mye av det vi kan kalle hjerte. Det er ekte vare. Innenfor rammene til agape sikres phileo, akkurat som den seksuelle eros sikres innenfor rammene til agape og phileo. Snur vi alt på hodet perverteres det.
Faderen selv vil ha vennskap med oss!
Det var Faderen Jesus kom for å åpenbare. «Den enbårne Sønn, som er i Faderenes navn, han har forklart ham.» (Joh 1:18b)
