av Historien vitner så alt for klart om at dumhet er en realitet. Dietrich Bonhoeffer var i 1943 luthersk pastor og medlem av den tyske motstandsbevegelen. Han ble arrestert og satt i fengsel. Mens han satt fengslet undret han seg på hvorfor det tyske folket, til tross for høy utdanning, kultur og intellektuelle oppnåelser, hadde falt så langt fra fornuft og moral. Han konkluderte at de, som folk, hadde blitt rammet av den han kalte kollektiv dumhet.
Det var ikke for å være frekk eller sarkastisk, og han gjorde det klart at dumhet ikke er det motsatte av det iboende intellektet. Tvert i mot hadde hendelsene mellom 1933 og 1943 vist ham at svært intelligente mennesker, under politisk makt og propaganda, ble dumme – det vil si, ute av stand til kritisk tenking. Som han selv sa:
«Dumhet er en farligere fiende av det gode enn ondskap. Ondskap kan vi reise oss mot, eksponere, og om nødvendig kan den forhindres med makt. Ondskap nærer alltid en spire til selvutslettelse ved å bringe i alle fall noe ubehag til folk. Mot dumhet er vi forsvarsløse. Ikke noe kan gjøres for å motstå det, verken med protester eller makt. Fornuft kan ikke seire. Fakta som motsier ens fordommer trenger rett og slett ikke å bli trodd, og når de er uunngåelige, kan de rett og slett bli børstet til side som meningsløse, isolerte tilfeller.
I motsetning til det onde er den dumme personen fullstendig fornøyd med seg selv. Når han blir irritert, blir han farlig og kan til og med gå til angrep. Det kreves derfor mer forsiktighet når man har å gjøre med de dumme enn med de onde. Prøv aldri å overbevise de dumme med forklaringer; det er meningsløst og farlig.
For å forstå hvordan vi skal håndtere dumhet, må vi prøve å forstå dens natur. Så mye er sikkert: det er ikke i hovedsak en intellektuell, men en menneskelig defekt. Det finnes mennesker som er intellektuelt smidige som er dumme, mens intellektuelt udugelige mennesker kan være alt annet enn dumme. Vi oppdager dette til vår overraskelse i visse situasjoner.
Man får inntrykk av at dumhet ofte ikke er en medfødt defekt, men en som oppstår under visse omstendigheter der folk blir fordummet eller lar seg fordumme. Vi observerer også at isolerte og ensomme mennesker viser denne defekten sjeldnere enn sosialiserende grupper av mennesker. Dermed er kanskje dumhet mindre et psykologisk enn et sosiologisk problem. Det er en spesiell manifestasjon av historiske omstendigheters innflytelse på mennesket – en psykologisk bivirkning av visse ytre forhold.
Etter å ha blitt et instrument uten en uavhengig vilje, vil dåren også være i stand til alt ondt, og samtidig ute av stand til å gjenkjenne det som ondt. Her ligger faren for diabolske overgrep. Gjennom dette kan et folk bli ødelagt for alltid.
Bibelen sier at gudsfrykt er begynnelsen på visdom. Dermed begynner menneskets indre frigjøring med å leve ansvarlig overfor Gud. Først da kan dumheten overvinnes.»
(Bonhoeffer, Dietrich. “Von der Dummheit”: Widerstand und Ergebung. Briefe und Aufzeichnungen aus der Haft. S. 17–20. Muenchen, Christian Kaiser Verlag, 1951)
