av Apostelen Peter talte til en mengde jøder. Noen hadde harde hjerter, mens andre hungret etter sannhet. Midt i dette virket hærskarenes Gud ved Den Hellige Ånd. Vitnesbyrdet forteller oss at da Peter talte om Jesus som de hadde korsfestet, stakk det dem i hjertet og de spurte: «Hva skal vi gjøre, brødre?» «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.«
Disse menneskene hadde vokst opp i sammenhengen av Torahens stadige forkynnelse. De hadde hørt ordet forkynt i synagogen og ved høytider. De vandret og levde i en kultur hvor de stadig ble minnet på livets rammeverk. De hadde selv kommet til kort. De vendte seg bort og holdt seg til falsk lære og falske guder. Deres hjerter var harde. Mange var også under demonisk påvirkning. Så kom Åndens lys og skinte inn i tanker og hjerte. De var svikere, løgnere, mordere og fortapte. Det stakk dem i hjertet.
Går vi inn i den greske teksten ser vi at ordet som oversettes ‘omvend dere’ er det greske ‘metanoeo’. Dette er samme ordet som brukes når Jesus gikk rundt og forkynte at Guds rike er nær. ‘Metanoeo’ betyr å endre sine tanker, eller å tenker nye tanker. Det er altså en omvendelse fokusert på sinnet. Peter fortsetter å forkynne og sier senere «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn …» Her er ‘metanoeo’ oversatt ‘Fatt da et annet sinn’, mens det greske ordet ‘epistrepho’ oversettes ‘omvend dere’. Når vi tenker på omvendelse, betyr ‘epistrepho’ å vende seg i motsatt retning, i dette tilfellet til den sanne Gud.
Jødene som Peter talte til hadde en sammenheng hvor de kunne forstå budskapet. De hadde loven og profetene. De hadde referanser til det som ble forkynt. Har vi i dag tilstrekkelig rammeverk og referanse til å forkynne omvendelsens budskap? Kanskje kan vi skjønne at det handler om tilbedelse av en annen guddom, men hva med sinnets omvendelse? Tar vi en titt på hva som former vår tanke i dag er det klart at vi overveldes av postmodernismen. Dette er arven fra mennesker som den tyske filosofen Friedrich Nietsche og den franske filosofen Michel Focault. Den åndelige komponenten er naturlig nok ondskapens agenda for å ødelegge alt som tilhører Gud. Postmodernisme er i stor grad uten substans av noen art, med forherligelsen av menneskets eksistensielle og svært primitive dimensjoner. Det handler altså om en tomhet og jag etter gode følelser på eksistensielt nivå.
Nietsche sa: «Gud er død. Gud forblir død. Og vi har drept ham. Hvordan skal vi trøste oss, morderne av alle mordere? Den som var det helligste og mektigste av alt som verden ennå har eid, har blødd i hjel under knivene våre. Hvem vil tørke dette blodet av oss? Hvilket vann finnes som vi kan rense oss med? Hvilke soningsfestivaler, hvilke hellige leker må vi finne opp? Er ikke denne gjerningens storhet for stor for oss? Må vi ikke bli guder bare for å fremstå som verdige for det?»
Åndsrealiteten i dagens vestlige samfunn er preget av denne grunntanken. Rammeverket er borte. Absolutter finnes ikke, sannhet likeså. Det vi har skapt er den ego-sentrerte sam-eksisterende realiteten. For ego-sentriske individ uten et større rammeverk mister evnen til å fungere i samfunn. Et samfunn har felles underliggende verdier som definerer helheten og hjelper oss alle å fungere sammen. Vi har lært at vi er vår egen lov, at vi selv kan bestemme hva som er sant og ikke. Vi har kultivert mistillit til ytre lover og absolutter til den grad at vi velger å stå for det irrasjonelle og ulogiske midt i møte med konsekvensene av våre handlinger. Dermed har vi sådd vantroens ånd dypt i vårt indre. Dette er også ulydighetens og oppvigleriets ånd. Vi skal altså befri oss fra alt som vil regjere over oss, kontrollere eller styre oss. Dermed er alt som er av Gud vår fiende. Midt i dette irrasjonelle mørket skal sannhet og lys presenteres. Hensiktsløs evolusjon, seksuell frigjøring, tanker fylt av antirealisme, sosialt konstruerte mennesker, omskriving av historien, kulturell relativisme og liberal rotløshet har skapt et kaos i menneskers indre. Koble dette med teknologisk utvikling og den evolusjonære tanken om transhumanisme. Mange lever i et fullstendig slaveri til all den informasjon og stimulans som er tilgjengelig. For mange har det å tenke selvstendige tanker i en retning som er styrt av egen vilje blitt svært vanskelig. Dermed er vi i essens uregjerlige. Begjær og bestikkelser brukes dermed til å lede mennesker. Paradokset er at vi blir lett tilbøyelige til å godta totalitært styre i samfunnet siden vi kjenner vår egen manglende evne. Når sannhet ikke lenger brukes som valuta blir bruk av makt det nærliggende. Anarki fører dermed til diktatur. Jesus ga sitt liv, nettopp for at vi skal kunne tenke rett og fylle oss med det gode. Paulus skrev til efeserne om å bli «fornyet i sinnets ånd» (Ef 4:23) Til menigheten i Rom skrev han «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Ro 12:2) Vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand. (Matt 22:37) Til filipperne sier Paulus at han ber til den evige Gud om at «deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, slik kan dere stå rene og uten lyte til Kristi dag.» (Fil 1:9,10) Han bekrefter altså at hjertets ‘hjerte’ er evnen til å elske. I kjærligheten, og bare i den sanne (agape) kjærlighet kan vi kjenne Guds vilje og hensikt. Jesu forløsende verk på korset forblir dermed nøkkelen til hele vårt nye liv i Guds rike. At Guds kjærlighet får fylle oss, blir dermed starten på omvendelsens reise. Da settes vi fri fra synd og mørke og kan igjen vandre i lyset. (Joh 1, 1 Pet 2:9) At vi også forløses inn i Guds rikes sinnelag og tankesett er også like forventet som at vi vandrer i kjærlighetens lys. Skulle vi ikke ønske å fylles av alt som hører Gud til og vandre i nærhet til ham? Sann kjærlighet vil aldri handle om hvor langt bort jeg kan vandre fra den jeg elsker og fremdeles være ‘innenfor’. Den vil handle om å jage etter det gode i alle ting.
Dermed kan vi forstå at frelsen handler om både hjertets holdning og tankene vi tenker. Gode intensjoner med mangel på visdom og forstand kan ha like ødeleggende konsekvens som onde intensjoner. En godhjertet kirurg uten kunnskap, visdom, innsikt og forstand vil kunne forårsake like mye død som en med onde hensikter. Å elske handler om å søke det gode for alle. Sann godhet må ha både kjærlighet og visdom, ellers reflekterer det ikke den sanne Gud.
Da Gud ga loven til Israelsfolket fikk de også undervisning i Guds veier. «Og han forkynte dere sin pakt, som han bød dere å holde, de ti ord. Han skrev dem på to steintavler. På samme tid bød Herren meg å lære dere lover og bud, som dere skal leve etter i landet dere drar over til og skal ta i eie.» (5. Mos 4:13,14)
Til Timoteus skrev Paulus «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment satt i stand til all god gjerning.» (2 Tim 3:16,17) Den skrift Paulus snakker om er jødenes Torah, altså de gamle skrifter. Jesus sa selv at Skriften ikke kan gjøres ugyldig. (Joh 10:35b) Jesus både bekrefter og forventer at vi skal elske Gud med forståelse. Dette er sentralt i frelsesforståelsen. Han gjør oss hele slik at vi kan fungere slik vi er skapt. Når tanken er underlagt slaveri vil våre gjerninger reflektere dette. Hver gang Israels folk fulgte avguder ble samfunnet også ødelagt. Avgudenes lære var synd og mørke. Deres veier var annerledes enn den evige Guds veier. Da fulgte styggedom som drap av barn, unaturlige lyster, incest, tyveri og løgn. Guds folk er kalt til å vandre på Guds veier. Der er Gud kilden til alt.
Sann omvendelse handler om en rettferdiggjøring gjennom å møte Jesus på korset. Der dør vår synd, vi blir forlikt med Gud og gjort til en ny skapning. Da får vi vår sanne identitet som sønner og døtre, arvinger til et evig rike hvor Gud skal bo midt blant menneskene. Sann omvendelse
handler også om helliggjørelsens reise, hvor vi stadig omvender oss fra tanker som ikke er av Gud og lærer å vandre på Guds veier.
Når vi lærer Gud å kjenne vil vi se ham som den han er. Beskrivelsene av Gud er nærmest uendelig mange. Skaper, Far, hjelper, venn, klippe, frelser, forsørger, lovgiver, dommer, konge, tjener, hyrde, forvalter og helbreder er noen få. Omvendelsens kjerne handler om hvor vi fester vår tro, altså ikke troen selv. I opprinnelsen var YHWH den Gud Adam og Eva satte sin lit til. De trodde på ham. Så syndet de i sine hjerter og vendte seg bort i sine handlinger og sin livsførsel.
Det hebraiske ordet Shalom oversettes vanligvis ‘fred’, men bredden i forståelse omfavner også det vi forstår som trygghet og frelse. Shalom er et helhetlig begrep som omfatter alt. Frelse er på samme måte et helhetlig begrep. Dermed må vi forstå omvendelse i denne sammenhengen. Det handler om alt.Skulle det være slik at Jesu offer på korset ikke gjør noe dypt i vår indre og i vår identitet, har vi gjort ham lik lammene og oksene som ble ofret under den gamle pakt. Da rører han kun ved overflaten og er bare en midlertidig løsning. Da venter vi på en fremtidig forløsning som han har sagt vi kan stige inn i nå!La oss også minne hverandre på rekkevidden av Guds frelsesplan. Den er total. Hele skaperverket skal gjøres helt igjen. I Johannes 3:16 og 17 er det ordet ‘kosmos’ som brukes om verden, akkurat det samme de saktmodige skal arve i saligprisningen. (Matt 5:5) Det skal gjenopprettes og han skal bo hos menneskene. Veien framover er i henhold til skriften en som kalles fornyelse, altså en prosess hvor Guds folk (ekklesia) er sentral og strategisk. Det greske ordet ‘kainos’ som brukes om den nye himmel og den nye jord er et ord som betyr ny i forhold til kvalitet, altså noe som er så inderlig mye bedre. Medregnet er da Guds overnaturlige inngrep hvor det forgjengelige skal ikles det uforgjengelige. I romerbrevet bruker Paulus ordet ‘anakainosis’ om det å fornye sinnet, altså igjen en prosess. (Ro 12:2) Johannes skriver at Guds dom er å sende lyset inn i verden (Joh 3:19) og at de som elsker mørket allerede har dømt seg selv. Vår nye identitet i Kristus handler også om å være en ny (kainos) skapning. Er vi Abrahams barn ved troen på Jesus Kristus så har også vi fått del i hans arv, nemlig nasjonene og skaperverket. Derfor sa Jesus at vi skulle gjøre disipler av dem alle. Dersom vi leser Peters sterke ord til jødene så kan hans ord forståes slik at omvendelse er en betingelse for at Guds helbredelse skal komme. «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn,» Her er det greske ordet ‘eis’ oversatt ‘for at’. Dette er en preposisjon som antyder at noe leder inn i noe annet. Så var det også Peter som skrev «mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den.» (2 Pet 3:12) Minnes vi ordene fra 2. Krøn 7:13,14 ser vi at Guds veier er og blir rette.
Sann omvendelse handler dermed om å endre retning i våre hjerter, gjøre YHWH, den sanne Gud til vår kilde i alt. Da fylles våre hjerter med kjærlighet. Kjærligheten er en av to deler i det Skriften kaller godhet. I kjærlighet skal vi vokse i all kunnskap, innsikt, visdom og forstand. Noe av det vesentlige ved frelsen er nemlig at våre sinn og våre tanker settes fri, fordi vi er løst fra synden. Da fylles også lovens bokstav med liv og forståelse. Derfor sa Jesus at siden vi nå kan tenke fritt, så handler det om begjæret i våre hjerter, ikke legemets gjerninger alene. Han har ikke gjort bort med loven, men han har forklart den. Han har oppfylt og opplyst den. Nå kan vi skue inn i Guds sinn og få åpenbaring fra hans Ånd. Nå kan vi være fri! Ekklesia er Guds utkalte, fra mørket inn i lyset. Der skal Guds hensikt gjenopprettes. Vi skal ikke være som verden, men som Gud. Vår Gud er annerledes. Han er normal! Våre personlige liv skal være annerledes. Gud definerer hva et menneske er. Han definerer mann og kvinne. Han skapte det vi skal bruke til å nære våre legemer med, og vet best. Gud har forklart hva en familie er. Han ga privilegiet med å oppdra og utdanne barna til foreldrene. Der ligger også ansvaret. Han er kilden til både pensum og pedagogikk. Han beskriver det ene sanne livssynet. Gud har vist oss hvordan vi bygger samfunn og relasjoner. Han kan kommunikasjon. Han ga mandatet om å forvalte skaperverket. Heri ligger det at Gud har gitt sin visdom angående vitenskap, teknologi, forretning, utvikling, bærekraft og innovasjon. Gud er også kongenes konge, den som står over våre myndigheter. Fordi Gud er en tjener, skal også myndigheten være tjener i samfunnet. Det er Gud som skal være vår kilde, ikke samfunnets institusjoner.
Som i Josias dager, har vi behov for å gå inn i Skriften og la Ånden skille mellom godt og ondt, rett og galt, lys og mørke. Hvor mange ganger kledde de seg ikke i sekk og strødde aske over sine hoder når de fikk åpenbaring om sinn villfarelse og synd? Skal helbredelse komme, må vi omvende oss! Det handler om å stige inn på Guds veier igjen, å gjøre ting på Guds måte, ikke følge falske guder. Når vi så har fått åpenbaringen er det vårt kall å stå i prestens rolle. «For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud.» (Mal 2:7)
«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.» (Jes 2:2,3)
Omvendelse er en kjærlighetserklæring. Det er et forandret liv. Omvendelse handler om å få åpenbaring, lære og vokse. Omvendelse er veien til frelse og helliggjørelse. Omvendelse er veien til vår evige arv. Da kan vi oppfylle loven og elske Herren vår Gud med hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand. (Matt 22:37) Da lærer vi å leve som sønner og døtre av den aller høyeste. Da har vi liv som er evig. Da kjenner vi Ham!
