av Det ligger nærmest nedlagt i oss at vi skal beskytte det svake. Dette skal være noe som karakteriserer mennesket. Idealet finner vi i Skriften som setter det høyt å tale de foreldreløse og enkenes sak. Jesu ord om å tjene ham ved å fø den sultne, kle den nakne, se til den syke og besøke de som er i fengsel er også klare.
Hvorfor skal vi vokte og verne det som er svakt og sårbart? Kan det ha sitt utspring i Guds egen karakter? Det første han sa til Moses da han åpenbarte seg var at han er barmhjertig. Dermed må vi forvente at barmhjertighet settes høyt i Guds rike og at det går som en tråd gjennom hans vitnesbyrd. Hvor ofte forbarmet han seg ikke over sitt folk? Han er en som ser til de svake for å beskytte dem og styrke dem.
Som Guds legeme på jorden blir det vår rolle å vise hans karakter. Dermed må vi søke å bli lik ham. I bønnen som Jesus lærte disiplene ber vi «La ditt navn holdes hellig«, noe som også innebærer at våre liv knyttes til åpenbaringen av Gud her på jorden.
I den store sammenhengen er eksistensens ‘lim’ noe av det mest sårbare. Det er kjærligheten som til slutt holder alt sammen. Dette er en overgivelse til alt som er godt og vist. Finnes det egentlig kjærlighet uten visdom og innsikt? Den søker jo alltid det beste, aldri noe ondt.
Fallet handler om treet til kunnskap om godt og ondt. Der ble andre kilder sluppet til, og hele skaperverket ble eksponert for løgnens potensiale. Når Gud er vår kilde vil vi alltid søke det som er sant og godt. I dag lever vi i en kaotisk realitet hvor tanker og ideer raser rundt, mer eller mindre løsrevet. Mange aner ikke lenger verken hva som er sant eller hvordan man kan finne ut hva som er sant.
Skulle det da ha seg slik at de svakeste og mest sårbare blant oss har blitt gjort til brikker i et spill rundt ideologier? Når sannhet forsvinner blir alle sårbare.
Fra jødenes fortelling ser vi at både yppersteprestene, fariseerne og saddukeerne så seg selv som hevet over andre. Det var yppersteprestene som gikk sammen og bestakk soldatene for å spre en løgn. De hadde en skjult agenda for å bevare sin egen posisjon.
Det er en dårlig skjult hemmelighet at det gjennom historien har pågått en maktkamp. Jødenes skrifter forteller oss mye om dette.
I vårt såkalte moderne samfunn finner vi også disse kampene. For de fleste er de nok skjult, men de pågår hver eneste dag. Det er naivt å tro at vi har fått friheten uten at det kostet noe. Heller ikke kan den bevares uten at vi er årvåkne. Se rundt i verden, både i dag og gjennom historien, og det blir så alt for klart at kampen pågår. Noen steder skjer det gjennom maktbruk, mens andre steder forføres mennesker ved bruk av løgn.
Hvor er så frontene? Vesten ser på seg som den moderne verden, men er det egentlig slik? Har vi kanskje gått i en felle, omringet av mørke?
Hva med sannheten selv? Hva tenker mennesker rundt deg om sannhet? Barn og unge lærer i dag at sannhet i beste fall er en helt personlig sak, nærmest underlagt følelseslivet. Den absolutte referansen er forkastet. Vi har kamp rundt forståelsen av mennesket og hvordan vi styrer oss selv. Det er åpenbar taktikk fra mørkets krefter å bruke barna som skjold, eller nærmest et våpen for å få inn dette relativistiske synet. Når sannheten forsvinner har vi ikke lenger noe felles. Postmodernismen er et slags kritisk oppvigleri som bryter ned alt det etablerte. Dermed er ikke postmodernismen et konstruktivt paradigme, men heller dekonstruerende. Det har en ødeleggende effekt på alt som er. På engelsk har man fått uttrykket ‘cancel culture’, som handler om å bryte ned alt som er.
Postmodernismen er dermed i desperat behov for et kraftig korrektiv, noe håpefullt og sterkt, noe visjonært og fremtidsrettet. Det må være noe som kan hjelpe oss å definere heller enn å omdefinere.
Skriftens beskrivelse av virkeligheten har vist seg å holde vann. Mange, selv ateister, har gjennom sine historiestudier bekreftet at det virkelig er det judeo-kristne livssynet som bygger noe av verdi. Her er kjernen nettopp sannheten som definerer vår verden.
I dag har selv deler av det som kalles vitenskap mistet ankerfestet. Dette som skulle være selve jakten etter sannheten. Dette er den postmoderne realitet. Uungåelig når man ikke lenger tror på sannhet.
Så må vi vokte oss for å bli definert av tiden vi lever i, og selv ta ansvar for hva vi tror. Det går an å teste det og det finnes en referanse. Gud sier fremdeles at åpenbaringen om ham ligger åpen foran oss. Spørsmålet er om vi har mot til å åpne øynene.
Da kan vi igjen lære å vokte over disse mest sårbare blant oss. Da kan vi kjenne Guds veier og vandre på dem.
