av Det har alltid vært essensielt at Guds folk har tilgang til Skriften. Den blir som mat for sjel og ånd. Vi trenger å fornye vårt sinn slik at våre liv forvandles. Det er godt å spise Skriften slik at vi kan tygge, meditere og reflektere over den og at det skrevne ord får virke i oss. Den blir som en loddesnor for oss. Når så Ånden får blåse liv i det vi spiser kan vi vokse i forstand og gjerning.
Jesus fortalte mange lignelser. Lukas gjengir flere, blant annet lignelsen om sennepsfrøet og surdeigen. La oss minnes dem her.
«Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i greinene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med?» Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.» (Luk 13:18)
Det Jesus gjør her er å svare på svært så viktige spørsmål. Gjennom Jesu tjeneste får vi allerede da se at han fører videre det som står i jødenes gamle skrifter. Da skal urettferdighet utryddes og alt skal gjøres nytt. Her ser vi at Jesus bruker bilder på noe som kommer og inntar det som er. Guds rike skal altså gjennomsyre alt. Dette er det samme Jesus sier når han gir befalingen om å gjøre disipler av alle folkeslag. De skal døpes, eller nærmest syltes i Guds vesen.
Kan vi være ærlige og si at her har Guds folk svært så ulik forståelse? Nå har vi nettopp lest en ganske klar tekst som virker å være i samsvar med profetenes ord og resten av Jesu virke. Samtidig har vi mange kristne som bare tenker på flukten herfra. For disse handler det om reisen til et annet sted som er så mye bedre. Hvordan kan dette være i henhold til Jesu ord?
Kan denne flukttanken være resultatet av andre påvirkninger? Vi forkynner at Jesus er veien til himmelen, mens selv Åpenbaringsboken mangler referanse til dette. Den snakker heller om en gjenopprettelse av det skapte og at Gud selv skal komme og ta bolig hos menneskene.
Hva har denne flukttanken gjort med vår forståelse av Guds store hensikt? For mange har Gud blitt en som bare er relevant ‘på den andre siden’, og Jesus er bare billetten til å komme dit. Det har også ført til noe som handler om to regimer, et som er hellig og et som er verdslig. Som følge har vi kristne som oppriktig mener at de må stå for to verdisystem og i konsekvens ha flere herrer. Da får man mennesker som for eksempel vil si at fosterdrap er synd i deres hellige verdisystem, men så forhandler de om hvor gammelt et ufødt barn kan være før det drepes i det verdslige verdisystemet. Dette er hykleri, noe Jesus var svært så streng med.
Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon. Heller ikke kan vi dele Guds herredømme med andre guder.
På mange områder har dette oppsplittede synet fjernet bibelsk tanke fra markedsplassen, til den grad at kristne selv ikke tror at Gud har noe å si. Unge i dag tror ikke at Bibelen er relevant for deres praktiske liv. Hva skal vi da si om Skriftens inspirasjonskilde? Betyr det også at man i praksis fornekter Gud og tror man kan være født på ny? Hvor dypt i løgnen kan vi komme?
Det er helt klare frukter som følger et omvendt liv. Da endres både herredømmet og læren. Det betyr også endret livsførsel.
Er det tid for å ta oppgjør med flukttanken og omfavne det Jesus sa? Da er det for mange tid for omvendelse. Vi har alle vært der, så ingen har grunn til å heve seg over andre. Vår bønn må være at det skjer en oppvåkning blant Guds folk.
Dersom vi leser Skriften betyr det også at vi skal gjennom stormen vi nå er i. Da må vi være utholdende. Vi må lære å finne fred midt i konfliktene. Vi må også lære Guds veier slik at vi kan vandre på dem. Mer den det må vi være beredt til å lære disse veiene til de som er rundt oss.
Jesus skal dømme mørkets krefter. Hans engler skal sanke inn alle urettferdige. Vi skal være lys og salt. Vi skal be om at Guds rike skal komme, for det skal det. Og det kommer ikke slik at vi kan se det. Det er i vårt indre, og det vokser, som en surdeig, helt til alt er gjennomsyret.
Stå fast!
