av Det er vel knapt noe tema som er mer belyst enn nettopp lederskap. Sannheten er at vi trenger det. Vi trenger det i eget liv og vi trenger det på samfunnets arenaer. Det finnes mange definisjoner på lederskap, men det burde være en fellesnevner at vi gjenkjenner det når vi ser det. Dermed rører vi ved noe svært viktig. Sant lederskap kan bare være praktisert lederskap. Å studere, lære og forske på lederskap løser ikke saken. Det vi trenger er ledere.
For menigheten (Guds folk) skulle den ultimate rollemodellen være gitt. Jesus er vår referanseleder og har på en helt unik måte manifestert veldig mange av lederskapets fasetter. Fordi han kom for å åpenbare Faderen finnes det en historisk fylde i Jesus som vi trygt kan gå til.
Disiplene tolket Jesus i lys av egen kultur. De forventet en sterk maktfigur som ville lede dem til befrielse fra den romerske overmakten. For et sjokk det må ha vært å endelig innse at han kom for å legge ned sitt eget liv og dø på et kors! Gjennom dette viste han oss Guds rikes definisjon på en sann leder. «Dere vet at fyrstene hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» (Mt 20:25-28)
Dermed er lederskap ikke en tittel eller rolle, men en gjerning gjort for å tjene andre. Dette er ordene fra kongenes Konge. Dette var veien han gikk for å ha den autoritet som Faderen ga ham. Når vi vandrer den samme veien har vi tilgang til den samme autoriteten.
Dersom vi skal gjøre disipler av alle folkeslag, må vi ha mennesker med autoritet gitt fra Guds trone. Dette er Guds tjenere. Skriften er full av mennesker som sto i Guds kall på alle samfunnets områder. Vi finner mange av disse på områder vi ofte ser som mindre viktige; der myndighet utøves. Moses var en slik leder. Josva fulgte etter. Josef ble reist opp som en Guds tjener. Dommerne var Guds tjenere. David var folkets konge. Hele Israels kongehistorie viser oss en rekke gode og dårlige ledere, avhengig av hvorvidt de fulgte Gud og hans veier. Profetene ble til stadig sendt med Guds ord til mennesker med makt. Vi gjenkjenner raskt dårlige ledere. De misbruker makt.
Hva var det Jesus så ofte gjorde? Jo, han eksponerte ledere som ikke vandret på Guds vei. Han konfronterte makthavere og viste en ny vei.
Det er et vakum i vår tid. Vår selvrealiseringskultur har gjort idealer av de som er seg selv nærmest. Vi har i stor grad mistet den gode definisjonen av sanne helter. Det handler ikke lenger om mennesker som legger ned sine liv for andre, men ofte de som lever for seg selv.
I dette mørket kaller Gud på mennesker, helt ordinere menn og kvinner. Mange av historiens helter ble aldri anerkjent av sin samtid. De var vanlige mennesker som valgte å gjøre det som var rett i en tid som trengte det. «Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?» (Mika 6:8)
Vi lever i en tid med muligheter. Hvor er røstene? Hvor er de Gud har kalt til å lede? Er vi dømt til å leve i mørke? «Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak.» (Jes 59:16a)
Det handler mest om å ta ansvar og sette vår lit til Gud. Det handler ikke om å realisere seg selv eller leve for egen ære. Dette handler om å ta opp sitt kors og følge Jesus.
Behov: Lederskap
