av Samfunnet er gjennomsyret av tanken. Ja selv Guds folk har blitt fristet og tatt til seg tankegodset. Er vi alle ofre, ja da er ingen ansvarlig for noe som helst. Da må vi finne noe annet å anklage. For noen blir det Gud som satte alt dette forferdelige i gang. For andre blir det skjebnen, mens atter andre vil tenke at det hele er meningsløst.
Det som skjer i dag er at åndskrefter bruker denne offermentaliteten til å innføre et totalitært regime. Da brukes de ‘svake’ som fronten til å introdusere agendaer som skal herske over ‘overgriperne’, hvem det nå er. Dette er som å sende barn og gamle foran seg i krigen, og å bruke dem som levende skjold mens hæren beveger seg fremover bak disse uskyldige menneskene. Svake mennesker har ingenting i krigen å gjøre. Dette er bevisst bruk av et slikt ‘svakhetstyranni’ for å kontrollere andres meninger og handlinger. Dersom vi ikke er i stand til å avsløre dette vil vi lett godta argumentene og snart spille på lag med vår egen fiende.
Et barn har ikke noe ute på slagmarken å gjøre. Når barns følelser blir våpen i en kynisk krig må vi reise oss. Barna skal beskyttes, ikke beskytes. Alle vet at barn har følelser og at de endrer seg ofte. Dette kan aldri bli en referanse for hva som er sant og ikke. Familier og myndighet har ansvar for å sette vern rundt barna, ikke ødelegge dem.
Det er håpløsheten som fører til offermentaliteten. Hvor er substansen og det som kan definere noe på sannferdig vis? Hvor er visdommen? Vi kan ikke forvente noe annet når det bibelsk kristne livssynet forkastes. Det finnes ikke noe annet håp.
Vi ser det samme når det gjelder etniske konflikter. Noen virker å ville spille på dette for å opprettholde konflikten. Det er en godt kjent sak at FN har opprettet et organ som nærmest vedlikeholder konflikten mellom jødene og palestinerne. Årenes løp har vist dette så altfor tydelig. Slik har det også vært med etniske grupper av ulike farger rundt om i verden. Konfliktene går dypt. Offermentaliteten går igjen. Når offeret så kommer i maktposisjon er det snakk om hevn, ikke forlikelse.
Vi må bort fra offermentaliteten. Der spilles det på ‘rettigheter’ som brukes for å tvinge andre til å tie. Sannheten er at den eneste veien til rettigheter er ansvarliggjøring. Er vi mennesker så må vi også defineres deretter. Det er ofte andre som vil gjøre oss til offer slik at det kan brukes i en kamp.
Vil du reise deg for retten til å bli fornærmet? Vil du sette er vern rundt alle mennesker ved å stå opp for retten til å ytre sine meninger i samfunnet? Selv om du er uenig i andres meninger er retten til ytring gitt av Gud. Det handler om å være Guds bilde.
Så kan vi ikke skjære alt over en kam. Finnes det offer? Selvfølgelig. Det finnes mange som er ofre for brutale overgrep. Vi må komme oss bort fra å skape offer for å utnytte det i egne interesser. Så må vi identifisere hvem som er den virkelige overgriperen. Når vi begynner å se klart kan det være at hele perspektivet forandres.
De som er svake skal ikke benyttes i krigen. De har rett til vern. Det må vi alle stå for. Så skal de som har substans og modenhet stå i kampen for nasjonen. Vi har alle rett til å bli fornærmet. Så lenge vi ikke tåler dette er vi heller ikke klar for livet i samfunnet. Derfor skal barn vokse opp i trygge familier. Vi skal ikke bare verne om barnet, men om hele familien. Menn skal være menn og kvinner skal være kvinner. Vi trenger fedre og mødre som står sammen for det som er verdifullt.
I dag er det en kynisk kamp for å rive ned alt dette og skape offer av alle, slik at de kan brukes som skalkeskjul for å fremme det som ødelegger.
Det må ikke være slik. Det finnes et håp hvor vi kan leve med substans, vite hvem vi er, kjenne sannheten og bygge fellesskap, noe vi har sammen. Håp er det vi trenger, for håpløshet skaper offer. Med håpet kommer tanken om at det går an. Vi kan få det til! Jeg kan være den jeg ble skapt til å være.
Du trenger ikke være offer. Du trenger ikke plukke opp fornærmelser som kommer din vei. Du kan lære å vandre i kjærlighet og stå stødig når vinden blåser. Det er et liv verdt å leve. Lær å tilgi, lær forlikelsens vei. Lær å bli en som skaper, ikke bare forbruker. Bli en giver, ikke en krever. Det heter omvendelse. På andre siden av omvendelsen finner du en person. Det er Skaperens egen Sønn. Hans navn er Jesus Kristus. Han vil lære deg veien du skal gå. Jesus er medvandreren du har lengtet etter. Han vil fylle deg med alt du trenger. Han vil gi deg substans. Da er du ikke lenger et offer. Da lærer du å seire. Til slutt lengter du etter at andre skal se det samme og finne befrielse.
Sannelig er der håp!
