av Svaret skulle jo være så inderlig klart, men er det egentlig slik? Er vår interesse for sannhet så stor som den burde være? Svaret ligger gjemt dypt i vårt eget hjerte. Det er nemlig der saken avgjøres. Fra tidenes morgen har dette vært en verdisak. Sannhetens største trussel er mørke i individets indre. Der kjempes den stadige kampen. Fordi det er en verdikamp, blir det også en moralsk kamp. Skriften snakker også om lys og mørke. Det kan virke nærmest filosofisk i utganspunktet, men det har daglige og svært så praktiske konsekvenser.
Hva er sannhet? Skriften sier at Jesus, Guds Sønn er selve sannheten. Han er en person, men han er også del av den treenige Gud. Når vi lærer ham å kjenne, skjønner vi at sannheten er både absolutt og relasjonell. Vi kan stole på den og den er nyttig her og nå.
Å være sannferdig betyr også at en vandrer i lyset. Da har man liv. Denne livets kraft finnes bare hos en; den evige himmelens og hærskarenes Gud, YHVH. Det er bare i vår trosvandring med relasjon til Gud at vi har dette livet.
Når et menneske lever i mørket, lever det også i synd. Dette er en realitet som ikke kan forlikes med Guds rike. Skriften er svært så tydelig på alt som springer frem fra mørket. Det er en kilde til ondskap.
Selv når vi blir født på ny kjenner vi denne kampen. Forskjellen er at nå kan vi seire og vokse. Da er maktene beseiret og gjennom vår omvendelse kan Gud frelse oss ut av mørket og sette oss inn i lyset. Da kan vi elske.
Det er en realitet at mye forkynnelse ikke er egnet til å lede oss helt inn i den nære relasjonen til Jesus. Man ender opp med å betrakte omvendelsens former og struktur, altså et nytt religiøst system, heller enn å erfare samfunnet med Gud. For mange blir det en livløs etterfølgelse av Jesus, hvor mye står og faller på ens egen evne til å holde fast i tankegodset. Mange sliter med frelsesvisshet, nettopp fordi de ikke har fått erfare at de er sønner og døtre av den aller Høyeste. Sikter man for lavt er det lett at fruktene blir deretter, også i vårt forhold til sannhet. Uten samfunnet med Gud mangler vi vekten på skålen som driver oss til videre vekst. Da blir det så altfor lett å se til verdens lærdom igjen. Dermed begynner kompromisset i vårt indre, nettopp fordi vi ikke kjenner sannheten som person. Resultatet blir at vi ikke alltid er så veldig interessert i hele sannheten, og begynner å blande. Vi vanner ut litt her og litt der, og smaken forsvinner, saltet mister sin kraft og lyset skinner ikke så klart lenger. Det kan være små valg vi tar, men som likevel er drevet av denne indre motivasjonen. Sakte men sikkert forsvinner friheten.
Å elske sannhet er først å elske personen Jesus Kristus. Der finner vi forlikelse med vår himmelske Far. Som pant får vi Den hellige ånd. Vi får altså del i guddommen. Da vil vi alltid lengte etter mer lys, mer liv, mer kraft og mer sannhet.
«Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh 8:31,32)
Jesus sa i sin samtale med Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» (Joh 18:37)
Får vi gjort opp med mørket i vårt indre er det så inderlig mye enklere å elske sannheten. Løsningen finner vi i korset. Der får synden dø. Der får vi stige inn i det nye livet. Der sikres kvaliteten!
Sannhet setter fri!
