av Er det ikke ofte vi vet hva vi ikke vil, men ikke hva vi vil? Hvor ofte var det ikke enklere å si ‘Nei, det er ikke rett’ enn ‘Ja, dette er veien å gå’ ? Vi kjenner kanskje til det i samfunnsdebatten. Noe i oss sier at visse veier ikke er rette å gå på, men fordi vi ikke helt vet hvilken vei som er rett, blir vi svar skyldig. Kanskje gjør vi det samme i oppdragelse av barn også? Vi sier ‘Nei’, men vet ikke hva som er det rette.
Kan det være at vi lever liv i kjødelig forstand, heller enn å ha oppdaget livets sanne kjerne? Selv de ti bud er for det meste ‘Nei’-bud. Der må være noe mer!
Konservativisme har dessverre blitt lignet med en slik ‘Nei’-mentalitet, mens det progressive og liberale often knyttes til muligheter, dog mer som frihet uten ansvar. Hva om vi kunne ta tak i det som er dypere enn begge disse alternativene og oppdage livets vei?
Når Gud leder Israelsfolket over Jordan-elven og inn i løfteslandet er det snakk om det paradigmeskifte. Her skal de lære å vandre på Guds veier og innta landet han har lovet dem ved å vandre i tro og nærhet til Gud. De skal lære å vandre på alle Guds veier. Gjennom det skal de også jage ut alt som ikke hører til der.
Sammen med de ti bud og pakten lærte Gud dem også veier og måter de skulle leve på. Dette kalles ‘choq’ og ‘mishpat’ på hebraisk. Når vi leser Esekiel 36 ser vi at disse veiene er noe vedvarende. Der leser vi «Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover, så dere lever etter dem.» (Es 36: 27) Her brukes igjen de hebraiske ordene ‘choq’ og ‘mishpat’.
Mange kristne vokser opp med et ambivalent forhold til Skriften. Den har uheldigvis blitt inndelt med navn som også identifiserer to pakter Gud har gjort. Denne samlingen av det nedskrevne kalles av forfatterne for Skriften, eller ‘graphe’ på gresk. Paulus sier om den: «Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, forat det Guds menneske kan være fullkommen, duelig til all god gjerning.» (2 Tim 3:16,17) Her snakkes det primært om jødenes gamle skrifter, hvor gyldigheten altså videreføres inn i den nye pakts tid. Jesus sa selv at «Skriften kan ikke gjøres ugyldig«. (Joh 10:35)
Dermed har vi allerede fått rammeverket for å lære Guds veier på alle livets områder. Jesus er selve Veien, Sannheten og Livet. Han har oppfyllt loven og gitt den sitt sanne innhold. «Opphever vi så loven ved troen? Slett ikke! Vi stadfester loven.» (Ro 3:31)
Hva er så disse ‘choq’ og ‘mishpat’ som Esekiel snakket om? Jo, det handler om nettopp måten vi lever på, alt det som gjør Guds folk til et lys for nasjonene. Det er disse veiene som strømmer ut fra Guds vesen og får uttrykk i livet. Det handler om:
Vår kilde, tilbedelse, forsørgelse, hensikt, identitet, trygghet, historie, tilhørighet, framtid og håp.
Vi uttrykker det i:
- Individuelle liv
- Familie
- Skole
- Kirke
- Offentlig kommunikasjon (media)
- Kultur (Kunst, idrett, underholdning, litteratur, film, musikk, osv.)
- Forvalterskap (Forskning, teknologi, utvikling, bedrift, innovasjon, samfunnsutvkling, politikk, osv.)
- Myndighet (styreformer, justis)
- Nasjonalidentitet
Selv om kampen i dag står i åndsrommet, har ikke dette gjort annet enn å forsterke Guds hensikt med nasjonene. Verdens folk er Jesu arv (Salme 2:8). Han har sendt oss for å gjøre disipler av dem og deres konger skal bære folkenes herlighet foran Gud. Han har satt grenser rundt dem (Apg 17:26). De skal også dømmes av Gud som sauer eller geiter (Matt 25).
Det åndelige løfteslandet er selve kilden til Guds veier. Har vi krysset over elven? Da skal vi vokse i modenhet, visdom, innsikt og forståelse. Det er kjærligheten i våre hjerter som bærer dette. (se 2 Pet 1:5-7, Ro 12:2 og Fil 1:9)
Dersom vi skal kunne leve i løfteslandet må vi inn i Guds fylde. Der vi mangler modenhet vil noe annet bli lysets erstatning, da ofte verdens tankesett. Ånd og sannhet må bo i oss. Livets kraft og det evige Logos må forenes i våre liv. Da har vi kraften til å leve og visdommen til å vandre rett.
Må ikke en slik reise starte med et rop og et spørsmål? «Hjelp meg Gud!» og «Hva er dine veier?»
«Ja, Herrens veier er rette, de rettferdige vandrer på dem, men overtrederne snubler.» (Hos 14:9)
Blir du ikke litt nysgjerrig på all den rikdom og fylde som Gud ønsker å øse ut?
«Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.» (Salme 119:105)
Gud, lær meg dine veier, så jeg kan vandre på dem!
