av Vi lever i en tid hvor det er essensielt å gjenopprette felles forståelse av samfunnets byggesteiner. Hva er viktig og hva er det ikke? De fleste nasjoner som er bygget på en grunnlov har alle hatt et felles utgangspunkt. Folket delte noe grunnleggende som de kunne bygge nasjonen på. Historisk sett vokste familier til stammer og folkeslag. Det som skaper enhet er noe som finnes i vårt indre. Når det er av samme kilde kan vi stå sammen. Dersom det er av ulike kilder kan vi ikke stå når presset kommer. Man kan ha vann og olje i samme beholder, men de blander seg ikke. De forblir adskilte.
I år 1291 kom menn fra de tre kantonene Schwyz, Unterwalden og Uri sammen for å gjøre en pakt hvor de kunne beskytte seg mot inntrengere. Denne pakten starter med «I Guds navn«. Dette ble begynnelsen til konfederasjonen som i dag heter Sveits, en av verdens mest velstående og velsette nasjoner.
Da kampen om uavhengighet skjedde i de tretten opprinnelige koloniene i Amerika, utformet de en uavhengighetserklæring hvor vi finner følgende: «Vi anser disse sannhetene for å være selvinnlysende, at alle mennesker er skapt like, at de er gitt av Skaperen visse umistelige rettigheter, at blant disse er liv, frihet og jakten på lykke.» Igjen ser vi en felles kilde i Skaperen. USA har blitt ansett som leder i den frie verden og et symbol på frihet og muligheter.
Også Norge erkjenner Gud i sin grunnlov. Våre landsfedre fant inspirasjon i den amerikanske grunnloven. «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion.» leser vi i Norges Grunnlov av 1814.
Nasjoner er Guds tanke. De er bygget på forståelsen av at mennesket er Guds eget bilde på jord. Her er nøkkelen til suverenitet. Hvert eneste menneske er en suveren entitet, hvor vi står ansvarlige med våre liv foran Gud. Heri ligger også potensialet, at vi vandrer med Gud på hans veier og som hans Ånd leder oss. Du og jeg er altså regnet som så verdifulle at det er på individnivå dommen skjer. Det er individet som kan elske og hate. Det er individet som skal ha Guds lov i sitt indre. Det er individet som frelses i Jesus Kristus. Gud sier også at justis handler om individ. I 1 Mosebok 9:6 står det: «Den som utøser menneskets blod, hans blod skal bli utøst av mennesker.» Hele Skriften gjør det dermed soleklart at individet er den første suverene entitet i samfunnet. Uten å erkjenne dette kan vi ikke bygge noe av substans. I en revidert utgave av Norges Grunnlov leser vi i andre paragraf: «Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»
Gud har satt individets suverenitet så høyt at vi har anledning til å fornekte ham som herre over våre liv. Selv om Guds herredømme er det eneste rette, har vi mulighet til å fornekte det.
Mange grunnlover er bygget på forståelsen av at folket er nasjonens suverene, altså lovgivende forsamling. Det betyr at folket former og samtykker til lovene som skal gjelde. Da Gud gav Israelsfolket de ti bud ser vi også at han ventet på deres samtykke, noe de gav. «Da svarte hele folket, alle sammen: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre» (2 Mos 19:8)
Alt dette bygger på forståelsen av at styre eller myndighet må skje innenfra og ut, eller nedenfra og opp. Guds vei handler om tjeneste ikke å herske. Dette er selvfølgelig kampen vi står i hver eneste dag.
Fordi nasjoner ble født med forståelsen at folket er den styrende forsamling, eller det lovgivende organ, er dette noe som må voktes med årvåkenhet. Den eneste grunnen til at man har øvrighet er for å opprettholde lov og orden i en verden hvor synd eksisterer. Fordi myndighet handler om utøvelse av makt, er det så altfor lett å misbruke makten. Når man ikke har et utdannet, årvåkent og opplyst folk er det lett å gjøre dem til slaver. Dette har skjedd i mange nasjoner, nettopp fordi de suverene, folket, ble sløve og selvopptatte.
I Norge har mange blitt opplært til å tro at staten er vår overformynder. I henhold til vår grunnlov er ikke dette tilfellet. Folket er det lovgivende organ og skal holde myndigheten tilregnelig. Dette gjøres blant annet gjennom regelmessige valg hvor vi stemmer inn representanter som står for det vi selv mener. Vi har fremdeles mekanismene til å holde myndighetene tilregnelige, men det er i ferd med å dannes et skylag eller tåketeppe over noen områder. Når man får noe som kan ligne et slags aristokrati, hvor de samme menneskene går igjen år etter år, er det grunn til å stille spørsmål. Det er noe ved å ha makt som lett skaper sykdom i et hjerte. Dermed bør det være til vårt eget vern at mennesker i maktroller får begrenset tid i rollen. Dette er visdom.
Det er på høy tid at det norske folket våkner opp. Rundt om i hele verden ser vi tendenser til det totalitære. Dette skjer alltid når Gud forkastes. Forfølges Jesus i en nasjon, så forsvinner også individets frihet. Ytringsfriheten er et veldig godt termometer på tilstanden i en nasjon. Skrenkes den inn er man på vei inn i det totalitære. Våkner vi ikke opp, vil det en dag være for sent.
Du og jeg er suverene individ, med ansvar for å forvalte våre egne liv og våre liv som borgere i nasjonen. Paulus understreket at hele vårt liv skal leves i Gud og sa: «For i ham er det vi lever og rører oss og er til.» (Apg 17:28a) Den dagen du slutter å se deg selv som et suverent individ har du underkastet deg en annen gud enn YHVH. Da er du fanget!
