av Historien er full av vitnesbyrd, på godt og ondt. Menn og kvinner sto fram og tok lederskap. Noen i sitt lokalsamfunn og andre på nasjonalt nivå. Det handler om en gave som blir forløst til velsignelse for andre. Ledere inspirerer og får fram det beste i alle. De leder fordi de har en visjon og vet å erkjenne mennesket og potensialet i andre. De gjør det ikke for sin egen del, men fordi de har sett noe større, noe som er verdt å kjempe for.
En leder vekker opp noe iboende i kraft av sin egen vandring. Ikke alle er kalt til denne rollen, nettopp fordi det ville føre til kaos. Utfordringen kommer når ingen lenger reiser seg. Gud uttrykker selv dette i Jesajas bok. «Han så at ingen trådte fram, og han undret seg over at ingen førte hans sak.» (Jes 59:16a)
Vi lever i en polarisert tid, noe som også betyr at det er mange spenninger i samfunnet. Polene det snakkes om er lys og mørke, sannhet og løgn, liv og død, rettferdighet og urettferdighet. Dagens foreldre- og besteforeldregenerasjon har vokst opp i en situasjon hvor mange lokalsamfunn var preget av en vekkelsesarv. Tillit, fred, respekt og stabilitet preget oppveksten til mange. Det preget også mange samfunnsuttrykk, noe som gjorde at nasjonen fungerte med stor grad av tillit. Dette er avgjørende for å kunne bygge noe sammen.
Over tid kom frafallet og blandingen av livssyn tilbake. Fordi vi lærte oss å ha tillit til mange av samfunnets uttrykk og institusjoner fikk de også fortsette å påvirke oss. Det kan være TV, radio, kultur, idrett, kunst, skole, vitenskap, myndigheter og så mangt. Det som en gang var forholdsvis enkelt å forholde seg til har blitt til ganske kaotiske uttrykk som ikke lenger er egnet til å bygge nasjon med.
Når mennesker blir mer opptatt av seg selv enn det å være del av et samfunn, forsvinner limet som holder nasjonen sammen. Da florerer brutte relasjoner på alle områder. Når modenhet blir til umodenhet, kommer folk under styring, eller forvaltning. Fra å se hele folket som politikere, eller forvaltere, får vi tanken om at bare noen er politikere, og vi får en distansering fra vårt eget forvalteransvar, hvor noen utpekes til å gjøre vår jobb. Dermed abdiserer vi som folk og godtar overformynderi, nettopp fordi vi ikke vil ta ansvar selv. Vi har blitt som barn å regne. Tragedien er fullkommen når vi velger mennesker som tenker som oss selv til å herske over oss. Det kan ikke endte godt. Dette er nøyaktig det profeten Samuel fikk å si over Israels folk da de ønsket seg en konge lik folkene rundt dem. De ville ende opp som slaver. (Se 1 Sam 8)
Gud har helt andre planer for nasjonene enn at de skal ødelegges i mørket. Han har tanker om håp og framtid, at de skal stige inn i herlighet. I dag er det stort mørke over mange av verdens nasjoner. Midt i denne situasjonen hører vi kallet: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer og Herrens herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og det er belgmørke over folkene. Men over deg skal Herren oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» (Jes 60:1,2)
Mennesker og nasjoner som har sett den himmelske realiteten skal igjen reises opp. Det er denne åpenbaringen som skal lede oss videre inn i historiens framtid. Når menn og kvinner våkner opp og ser ting slik Gud ser det, kan de forløses inn i fylden av Guds hensikt.
Norge trenger lederskap i dag. Det politiske kartet er splittet og oppdelt. Vi trenger noen som kan reise seg over alt dette og tale ut en visjon om noe større. Vi trenger å be om at Gud reiser opp mennesker som vil proklamere Hans hensikt over Norge. Vår nasjon har et kall blant verdens nasjoner.
Det er Gud som reiser opp disse menneskene. La oss be om forløsning. La oss be om at det i tidens fylde kommer Guds tjenere som ikke lever for egen vinning, men som ser løftet om at Guds nærvær og hans herlighet skal fylle jorden, at Frelseren skal bli løftet høyt og at lammet som ble slaktet skal få sin arv!
Når vi selv lærer å leve korsfestede liv kan vi gjenkjenne Guds hensikt. Da ser vi ikke til andre frelsere enn Jesus, men vi vet å kjenne hans tjenere. Dette er fremtidens ledere.
