av Å hvor tungt det kan være å ydmyke seg, selv for himmelens og hærskarenes Gud. Vi vet så inderlig godt at Han er den hellige og rettferdige, den eneste som er verdig. Likevel kjemper vi, dypt i vårt indre.
Så står vi der kanskje, i lovsang og tilbedelse, og gjentar ord som en gang var så dyrebare for et menneske at de ble skrevet ned for ettertiden. Salmer og sanger har ofte kommet fra inderlige og overgitte liv. Tar vi oss tid til å la ordene bli virkelige for oss?
Noen ganger skal vi sette ned farten, tygge og la hjertet få kjenne på det vi lar strømme over tungen. Når det ikke henger sammen, da ender det raskt med at vi heller ikke henger sammen. Den oppriktige lar sitt Ja være Ja og sitt Nei være Nei. Det handler om å være hel.
Når vi leser Skriften må vi ofte tygge og meditere på det vi leser. Slik må det også være i vår sang og tilbedelse. Mennesker kan ikke være kopier. Da lever vi egentlig ikke, og levende døde vil vel ingen være.
Er det tid for å bøye kne for en større åpenbaring av Gud? Han er selve Livet og uten ham kan vi ikke gjøre noe av verdi.
