av Altfor ofte tenker vi som fatalister. Vi forstår ikke hvor sentrale vi er i Guds hensikt. Jo, han har kalt oss til å tilbe ham, fordi han er eksistensens sentrum. Det som skal skje gjennom tilbedelse er at vi blir mer lik ham, altså at Guds kjærlighet og herlighet får vokse. Det vi har lært er å fraskrive oss ansvar, å se ned på oss selv og vår nøkkelrolle i forvaltningen av jorden. David skriver i salmen at «Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt til menneskenes barn.» Adam fikk også oppdraget å råde over det skapte. Vi kan dermed ikke sitte og forvente at Gud skal stige inn og ta fra oss alt det flotte potensialet han ga oss. Eneste vei er å erkjenne ansvaret og reise seg.
Vi ser ofte at Gud setter betingelser ved sine ord. Så altfor ofte gikk hans folk feil. De syndet mot den gode Gud, forkastet ham og hans veier. Da kom smerten inn i samfunnet. Gjennom dette lærer vi også Guds hjerte å kjenne. Moses, David og så mange andre har lært oss at Gud er først barmhjertig og nådig. Han lengter etter å hjelpe og finne løsninger.
I et velkjent utsagn fra Gud i 2. Krønikebok 7:13,14 leser vi: «Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres syng og lege deres land.«
Her ser vi altså at Gud regjerer over sitt folk, men at han søker å lede dem tilbake til seg selv, den sanne kilden. Synd er villfarelse og fører til ødeleggelse. Vi var aldri ment å ferdes i synd, men potensialet er der. Fordi vi er frie til å velge vei må Gud sette betingelser for at han kan gripe inn.
Vi må erkjenne at vi er kalt ved Guds navn
Vi må ydmyke oss, gå lavt.
Vi må be og søke Guds åsyn.
Vi må omvende oss fra våre onde veier.
Da vil Gud høre, tilgi og lege. Det hebraiske ordet ‘rapha’ oversettes ‘lege’, noe som handler om å gjøre fri, gjenopprette og gjøre helt igjen.
Dette løftet kan vi finne igjen også i den nye pakten. I Johannes 3:17 leser vi: «For Gud sendte ikke sin sønn til verden [kosmos] for å dømme verden, men for at verden [kosmos] skulle bli frelst ved ham.» Her kommer ordet ‘frelst’ fra det greske ‘sozo’. Dette verbet ligner på hebraiske ‘rapha’, og betyr å berge, å gjøre hel og å helbrede.
Da Peter talte til jødene i apostlenes gjerninger ser vi det samme budskapet: «Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet, for at lindrings-tidene kan komme fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av.» (Apg 3:19-21)
Igjen ser vi altså denne betingelsen. Vi må erkjenne at vi er Guds utvalgte og omvende oss fra våre synder. Uten at vi erkjenner vår tilhørighet til Gud vil vi ikke reise oss til hans standard og dermed kommer ingen omvendelse. Han er vår rette Far.
Det er tid for omvendelse, men mer enn det er det tid for å søke Guds åsyn. Hans hellige vesen er normen vi må rette oss etter. Han elsker oss med en evig kjærlighet og vil ikke at noen skal gå fortapt. Gud er en god Far, men han kan ikke se bort fra vår enorme verdi og ansvaret som følger.
Jorden ga han til menneskenes barn. Hva gjør vi?
