av En av de åndelige kampene som kjempes er rundt sannheten om hvem mennesket er. Det hele starter egentlig med å forstå hvem den evige Gud (YHWH) er. Skal vi forstå at mennesket er fritt må vi nødvendigvis forstå Gud på denne måten. Vi er hans bilde. Gjennom studier av Skriften blir det klart at Gud er selv opprinnelsen til sine tanker og valg. Det har også med ansvar å gjøre. Gud vet svært godt at han er ansvarlig for sine beslutninger, nettopp fordi de har sitt utgangspunkt i ham selv. Gud er altså det vi kan kalle et fritt moralsk vesen. Grunnen til at han er moralsk er fordi han fungerer i det man kan kalle verdiuttrykk. Noe er ondt og noe er godt. Noe er dårskap og noe er visdom. Han definerer selv det gode, og vi ser uttrykket for det i skaperverket. Dermed er det mange måter skaperverket kunne blitt til på som ikke ville vært gode. En av dem er det fullstendig meningsløse som å skape mennesket uten fri vilje. Dersom Gud selv er et relasjonelt vesen, hvor kjærligheten står i sentrum, må det følge at kjærlighet skaper noe som også kan vise kjærlighet. Sann kjærlighet har vi når noe av verdi selv er opprinnelsen til kjærlige uttrykk. Mennesket ble skapt som personer, med evne til å ha relasjon med andre og skape nye kjærlighetsuttrykk. Da ville andre også bli velsignet. Dette har med å være en kilde og en giver, ikke primært en forbruker eller en konsument. Når vi er både barn og umodne er vi primært en komsument, men Guds hensikt er at vi skal vokse til å bli givere, kilder til det gode, altså lik ham selv.
Mennesket er altså skapt som en fri agent i den forstand at vi har evne til å gi opprinnelse til noe. Det som skjer er at vi i en fordervet verden også velger syndens vei og vender oss fra livskilden. Når Guds ånd ikke lenger fyller oss med kraft vil det være en nedadgående spiral hvor våre gjerninger blir stadig mørkere fordi sinnet og vårt indre formørkes. Dette skjedde når synden vokste stor på jorden før Gud sendte floden som dom over alt kjød.
Innenfor det lyset vi har kan vi dermed regnes som frie til å gjøre moralske valg. Det vi ikke makter uten Guds kraft er å reise oss høyere. Den nedadgående veien er veien til fortapelse, mens omvendelse og frelse i Jesus Kristus vil forløse et nytt potensiale og kraften til et fornyet liv. Det fordrer selvfølgelig at vi mater oss selv med det nye. Mange frelste mennesker kvitter seg ikke med verdens tankegods og lever livet i stor grad som fortapte, uten å oppdage det nye livets realitet.
Du og jeg er underfullt skapt, med ufattelig stor verdi, nettopp fordi vi har den Gud-likheten at vi kan elske og bli elsket. Denne verdien er også grunnen til at vi må forvalte våre liv ved å leve i sannhet, altså fylle oss med deg gode. Da er vandringen med Gud essensielt, samt å lære hvordan Guds rike er.
Mange har blitt gitt en løgn som sier at det er håpløst og at vi alle er fanget av våre begjær og lyster, selv hvor ødeleggende de er. Vi lager til og med lover for å rettferdiggjøre dette livssynet. Historien har utallige vitnesbyrd om at mennesker som vendte seg til Jesus ble fyllt av en kraft som forandret alt. Da fikk de håp og begynte en forvandlende vandring.
Dette budskapet er fremdeles sant. Vi kan alle stige inn i realiteten, her og nå. Fordi mennesket er underfullt skapt, har Gud også tatt sitt ansvar og gjort tilgjengelig en løsning på vårt dilemma. Frelse i Jesus Kristus forløser oss inn i en evig hensikt som sønner og døtre av den evige Gud. Da er vi borgere i Guds rike og kan kjenne han som er den rette Far til alle!
