av Mange nasjoner har satt et tydelig vern rundt individets suverenitet i sin grunnlov. Grunnloven er det juridiske fundamentet for nasjonens eksistens. Dypere enn grunnloven ligger det vi kaller lovens ånd, eller hensikt og forståelse, som ligger til grunn for å skape et felles juridisk fundament. Dette er fordi man ikke kan forvente at alle som er borgere i en nasjon har samme modenhet og forståelse. Man kan kun bevare en nasjons historiske fundament ved å formidle det videre til kommende generasjoner og til fremmede som ønsker å bli en borger i nasjonen.
Guds opprinnelige hensikt var aldri at vi skulle operere ut fra et maktperspektiv. Maktbruk er alltid et svakhetstegn i et samfunn. Det betyr at vi ikke er i stand til å fungere ved å samtykke til felles tanker og ideer. Den eneste grunnen til at vi har myndighet i vår nasjon er for å beskytte gode ideer når noen ikke vil leve etter dem. Da handler det om grunnleggende ting som retten til liv og eiendom. I kjernen ligger den grunnleggende forståelsen at mennesket og individet er den suverene agent i samfunnet. Med det menes at vi alle står personlig ansvarlige overfor Gud for det livet vi lever. Dermed kan ikke andre ta over forvaltningsansvar som ligger på meg. Også Norges grunnlov har erkjent dette. Der står det at folket er nasjonens lovgivende forsamling. Dette er ufravikelig lagt ned og vår grunnlovs ånd skal heller ikke fravikes.
Dermed har vi som borgere et stort ansvar for å holde all bruk av makt i tøylene. Dersom vi ikke holder makthavere ansvarlige vil deres bruk vokse til den inntar en totalitær rolle. Da har vi mistet nasjonen, fordi ingen mennesker er i stand til å håndtere makt uten å holdes tilregnelige. All den tid vi setter bort forvaltningen av nasjonen til institusjoner viser historien tydelig at disse vil vokse seg store og til slutt innta totalitære holdninger mot dem de var satt til å tjene. Dermed er vår ansvarsfraskrivelse og naivitet en bønn om fremtidig konflikt.
Skriften forteller oss at vi er borgere av det himmelske riket. Det greske ordet som brukes er også opprinnelsen til ordet politikk. Sann politikk er nemlig svært så godt tuftet på den evige Gud, nettopp fordi det handler om samfunn, relasjoner og forvaltning i et historisk perspektiv. Hvor skal vi få våre verdier fra om det ikke var Skaperen selv? Er han ikke det mest relasjonelle vesen og den beste forvalter av alle? Har han ikke skapt mennesket og lagt sitt eget bilde ned i oss?
Politikk handler om å være Guds suverene individ (menneske) i sammenhengen av Guds hensikter. Han satte mennesket på jorden for å forvalte, utvikle og råde over alt det skapte. Hvert individ må fylles med kjærlighet og visdom slik at vi også kan kjenne Guds vilje på alle livets områder. Han har sagt vi skal gjøre disipler av alle nasjoner. Det er folkeslagene med det geografiske territoriet de har fått å forvalte. Der skal de søke Gud og lære ham å kjenne.
Guds folk, det som Skriften omtaler som Ekklesia, er et kongelig presteskap. Deri ligger kilden til både myndighet og påvirkning. Veien fra ekklesia til politikk er dermed svært kort, ja nærmest identisk. Fordi politikk i vår nasjon så ofte knyttes til stat og myndighet har vi fullstendig mistet Skriftens forståelse. Politikk skal være desentralisert og lokal, angående dem det gjelder. Myndighet kan være både lokal og nasjonal, men skal ha en svært begrenset rolle i samfunnet. Når vi forstår politikk som tilhørende stat eller myndighet har vi allerede tapt. Politikk begynner først med meg selv og vokser så ut i de sfærene som angår meg. Her har vi forskjellige kall og gaver, men forståelsen må alltid være bygget på det suverene individ og folket som lovgivende organ.
I dagens nasjoner har vi ikke teisme som i Israels dager. I dagens nasjoner har Gud satt grenser rundt folkene for at de skal søke Ham og finne Ham. Da Sønnen kom, gjorde Han en vei for at riket kunne vokse i oss, altså gjenopprette menneskets verdi og potensiale. Kristus i oss er håpet om herlighet. Når Kristus manifesteres gjennom ekklesia vil det være et legeme som bygges på Guds herredømme, ikke med ytre lover og regulering, men med undervisning, forståelse og lovens sanne ånd. Da forstår vi de ti bud i et nytt lys, men vet fremdeles at de som lever etter kjødet trenger lovens bokstav og frykten for myndigheten som fører konsekvens og straff over dem som bryter loven.
Gud er og blir nasjonens fundament. Dermed må Skriften være kilden til all visdom. Norges grunnlov har erkjent dette ved å si at vårt verdifundament er den kristne og humanistiske arv. Vi må alle være med og vokte over dette.
Vår framtid som nasjon er avhengig av folkets engasjement. Resignerer vi er kampen om nasjonen tapt. Vi er alle politikere og har et ansvar som borgere i en nasjon med Gudgitt hensikt. Så må vi også søke tilbake til verdigrunnlaget, nemlig Skriften. Der blir vi kjent med den evige Gud, det sanne fundamentet. På Ham alene kan vi bygge evige hensikter. Guds rike har kommet og det er her nå. La oss vandre i lyset med hele våre liv. Evangeliet om Guds rike er høyst politisk. Guds menighet er en høyst politisk bevegelse. Vi har skille mellom stat og kirke for å holde staten ute av kirken, ikke omvendt. Det saken handler om er hvor grensen går mellom hva en bruker makt til og hva en bruker påvirkning, dialog og samtykke til. Individet er den suverene i nasjonen Norge. Folket er den lovgivendene forsamling og myndigheten er satt som en tjener for folket.
Vi er alle politikere!
