av For den som ser på livet fra et bibelsk perspektiv søker man alltid å løfte blikket høyere. Omsendigheter er ikke alltid egnet til å beskrive situasjonen på en god måte. Leser vi gjennom bibelens mange fortellinger så lærer vi hvor viktig det er å kunne se gjennom omstendighetene og ta tak i noe større. De ti plagene som rammet Egypt da Gud ville utfri sitt folk er ett eksempel. Gjennom hver plage kunne man se en høyere hensikt. Prøvelser er ofte tid for fødsel. Israels babylonske fangenskap er et annet eksempel. Gjennom dette ble nye ting forløst. Jesu egen smerte og død ble også forløsningen av noe nytt som har gitt håp til hele verden.
Hva skal vi så gjøre ut av de omstendigheter som mye av verden finner seg i ved starten av 2020? For mange fremstår det som en rent biologisk hendelse, hvor et gitt virus har spredt seg rund om i verden, på samme vis som virale spredninger også ellers skjer. Det diskuteres mye rundt opprinnelsen, alvorlighetsgraden og varigheten. Noen nasjoner virker å oppleve dette mye alvorligere enn andre. Responsen er også veldig ulik i de ulike nasjonene.
For mange har det blitt en situasjon som eksponerer mye av det som er i ens indre. Det kan en for så vidt si om de mange samfunnsinstitusjonene også. Det er mennesker der, men de har også en åndelig dimensjon, en slags ånd som råder i atmosfæren eller kulturen. Mange blir sårbare. Frykt og panikk er også noe mange opplever. Det viser seg at mange med lederansvar også reagerer med frykt. Frykt fører veldig ofte til kontroll, enten ved å trekke seg tilbake, eller ved å kontrollere andre. Det er en stor forskjell på å utøve makt gjennom frykt, heller enn å bruke visdom. Fryktbasert maktbruk kan ofte få et varig fotfeste, mens makt brukt gjennom visdom, alltid vet at det må trekkes tilbake når tiden er riktig. Visdomsbasert utøvelse erkjenner grenser, premisser og hva som begrenser det som er nødvendig. Er man selv under frykt, er det lett å bli manipulert. Visdom kommer fra forståelse og selvkontroll – en helt annen verden.
Dermed fører press og prøvelse til polarisering. Det store spørsmålet på samfunnsplan er om vi skal føre utviklingen mot stadig større overordnet inngripen, eller om individene og familiene skal istandsettes. Skal det sentraliseres eller skal det desentraliseres?
I en materialistisk og dels humanistisk tilnærming hvor menneskets verdi kommer fra produktivitet, produksjon og ytelse, er sentral koordinering vesentlig. Til en viss grad blir dette perspektivet menneskets egen tilintetgjørelse, fordi vi søker å skape maskiner som kan erstatte oss, men samtidig gjør vi ikke mennesket til noe annet enn en parasitt som egentlig er en byrde for den sanne hensikt. Vi blir stadig mer selvopptatte i dette paradigmet, noe som igjen skaper mange moralske og etiske problemstillinger. Historien vitner klart om at menneskesynet i dette paradigmet er ødeleggende. Nord Korea, Kina og Sovjetunionen kan stå som eksempler på dette.
Løfter vi blikket og forsøker å identifisere oss med Guds perspektiv, så blir alt snudd på hodet, eller rystet, akkurat som vi opplever det nå. I Guds rike handler det om et rike som eksisterer i menneskets indre, fordi kjærligheten er det første bud. Kjærlighet utøves gjennom visdom, forstand, innsikt og forståelse. Denne istandsettelsen er det som gjør, individ, familier, lokalsamfunn, fellesskapelige initiativ og til slutt nasjoner i stand til å være steder for Guds nærvær. Da lærer barn kjærlighet, visdom, selvkontroll, relasjonelle sannheter, Guds lover som regulerer samfunnsrelasjoner, historiens store hensikt og veien til forlikelse. Dette paradigmet er diametralt annereldes fra alt annet. Grunnen er såre enkel. Bare samfunn med Skaperen gir oss kraften og visdommen som vi trenger for å leve.
Det er dessverre gjennom maktparadigmer Guds fiende søker å jobbe mot Guds hensikter. Gjennom bønn, disippelgjøring, samfunn, tilregnelighet og aktiv tilstedeværelse bygger vi nasjonens fremtid. Når menneske kommer under maktparadigmer tar de ofte fanger, noe som ender i ødeleggelse, enten det er 5 eller 50 år fram i tid.
Rundt oss ser vi nå rystelse. Få har vært forberedet på dette. Vi blir prøvet på hva som er våre støtter, hvor vi setter vår lit. Det som ofte skjer er at vi flytter stadig mer av vår hengivelse over til det som er våre støtter. I Norge må vi innse at mange har gjort det gudløse humanistiske idealet bli sin støtte og gjennom det staten som erstatning for den sanne Gud. I tillegg har vår rotløse tenking åpnet opp for globalismens inntog, hvor vi naivt tenker at dette er veien å gå.
Vi bør ikke være overrasket over smerten ved rystelsen når Gud ikke er vår sanne støtte. De som allerede vandrer på Guds veier vil nok merke det som skjer, men blir ikke rystet i sitt indre. For de fleste vil en merke at det en har satt sin lit til ikke er til å stole på. Både når det gjelder forsørgelse, arbeid, trygghet, helse og utdanning, kjenner vi at det blir prøvet.
Nå er anledningen til å vende oss til Gud, med sjelens omvendelse, men også i søken etter å gjenoppdage Guds veier. Guds veier merkes ved at de har Skaperen som kilde, og leder oss ikke bort fra ham. De gir heller ikke andre ære.
Kjernen i rystelsen er altså relasjonell ved at vi har veket bort fra Gud. Omvendelse er eneste vei til helbredelse. I konsekvens handler det så om hvordan vi lever livet i samfunnet og hvilke uttrykk vi etablerer.
Det er tid for å sette fokus på nærværsaltere, hvor individ, familier og lokalsamfunn kommer foran Gud. Så må vi inn i Skriften og la den skinne sitt lys på livene vi lever. Videre må vi tilegne oss det i sammenhengen Gud har satt hver enkelt av oss. Alle har vi unike kall og unik utrustning.
Å gjenoppdage Guds evige hensikt er mer en verdt rystelsen vi opplever nå. Her er det håp og framtid. Mye av det vi ser har vi selv ført over oss. Dette må vi også ta ansvar for.
