av Norge er i en fase i sin livshistorie hvor det som før var felles forstått og relativt ensartet har blitt til pluralisme og mangfold, på områder som ikke lenger tjener til vårt felles gode.
Når en ikke lenger deler samme fundament til livets viktigste spørsmål blir det konfliktfylt når en skal bygge samfunn. Det gjelder alt fra syn på opprinnelse, hensikt, menneskeverd, kjønn, familie, ekteskap, arbeide, nasjonalidentitet, myndighetens rolle, osv.
Barna som vokser opp i dag bruker det meste av sin opplagte våketid på skole. Skolen var tidligere helt opplagt knyttet til familien, både gjennom relasjoner og ved foreldrenes engasjement rundt det som ble undervist. Her lærer barna grunnleggende tanker som vil følge dem gjennom livet.
I et samfunn hvor vi ikke lenger er enige om hvor vi skal få våre livssynsideer fra blir det desto viktigere at de en er relasjonelt knyttet til får en vesentlig rolle. For de fleste er det motsatte tilfellet. Samfunnsfilosofien er at voksne mennesker best benyttes som verdiskapere ute i det vi kaller arbeidslivet. Dette er en kortsiktig strategi fordi det undergraver familiens viktighet når det gjelder nasjonsbygging.
Materialismen og forbrukersamfunnet har også hjulpet oss å tenke i disse banene. Vi gjør vel i å reevaluere verdiene våre og sette våre prioriteter etter dette. Dersom vi ønsker å tenke langsiktig er det av høyeste prioritet at vi investerer i barna som vokser opp. Om en ikke alltid er direkte engasjert er det like viktig at vi er bevisste hva barna er med på og at det henger sammen eller kan forklares ut fra våre verdier og hva vi tenker om deres egen utvikling.
De som bør kjenne et barns historie, personlighet, gaver, interesser og potensiale er først og fremst foreldrene. Dermed har alle foreldre et stort forvalteransvar ved å kunne gi sine barn det aller beste og slik være med på å bygge samfunn og nasjon.
Det er vidt kjent og erkjent at altfor mange barn i dag roper ut etter å bli sett. Dette er symptomet på at foreldre er fraværende. Kunnskaps- og informasjonssamfunnet kan ikke fullt ut forklare vår eksistens. Mennesker har behov for nærhet, relasjon, tillit og å bli sett. Uten dette blir vi sosialt underernært og kan ende opp underutviklet som individ.
Vi måler ikke barns utvikling i penger og tid. Samfunnets suksess kan heller ikke måles i økonomi. Det ligger noe mye mer verdifult i bunnen, og dersom vi ikke investerer der, så vil samfunnet til slutt slutte å fungere.
Foreldre er viktige. Ta tilbake ansvaret og gi litt tid for at samfunnet skal
