av I dag kjempes det en bitter kamp i det offentlige rom. Vi har et svært så polarisert samfunn hvor alle heier på sine favoritter, eller seg selv. Det skjer altfor lite for å skape forlikelse.
Vi har en tendens til hele tide å søke etter frelsertyper og det samme gjelder livssynene vil underholder og vender oss til. Historien er en god lærer som viser oss at de fleste av menneskets veier ikke fører dit vi ønsker det.
Når vi så heier fram menneskene vi vil skal lede oss eller frelse oss, så skjer det med en forventning om at de er overmennesker, kanskje litt lik den gamle greske mytologie, eller norske mytologien for den saks skyld.
Virkeligheten er annerledes. Mennesker er og blir mennesker, med alle sine styrker og svakheter. De beste menneskene er gjennom historien feiret som helter. De blir ikoner vi følger, sjelden fordi de gjorde noe overnaturlig, men fordi de gjorde noe uvanlig. De la ned sine egne liv for å tjene andre. De reiste seg ikke i sin selvdyrkelse for å tjene seg selv, men ble tjenere for andre. De så seg ikke som helter da de gjorde sine bragder, fordi det lå mye offer i det de gjorde.
Dermed gjør vi også vel i å ha et filter for vår utvelgelse hvor vi ser og erkjenner vilje til å legge ned sin egen vilje, konsekvent. Når mennesker får makt vil nemlig dette prøves fra første stund.
Skriften er klar på at det finnes bare en Frelser. Dette er Frelseren som gjør oss i stand til å legge ned våre liv i tjeneste for andre. Det vi må lete etter er tjenere. Samfunnstjenere og Guds tjenere vil kunne stå prøven fordi de er underlagt en høyere autoritet som de står ansvarlige for.
Norges framtid ligger i å selv bli en tjener og å velge tjenere til ansvarsområder hvor makt er tilgjengelig.
