av Siden det har blitt relativt vanskelig å ha folkelige samtaler om dype tema i det åpne samfunn, går mange ned i sin skyttergrav når de skal diskuteres. Dermed kan det vel knapt kalles en diskusjon. Vi skyter meninger frem og tilbake og virker ganske så redde for å eksponere noe som kan fremstå som svakheter i vår egen rustning. Frykt fører dessverre så altfor ofte til at vi ønsker å kontrollere. Slik beskytter vi oss.
At mange vandrer med et stort tomrom på innsiden kan vi nok se fra de mange symptomene i samfunnet. Vi lengter alle etter å bli sett, anerkjent og verdsatt. Travelheten og kaldheten har gjort oss noe mer umenneskelige. Da er det vel ikke rart at mange tyr til teknologi og velger å bruke tiden på det som er mindre personlig og kanskje oppleves som mindre risikofullt også.
Noen vandrer likevel rundt med mye håp og optimisme i sitt indre. De har noe som andre lengter etter.
Disse forskjellene må ha en opprinnelse, fordi vi fyller oss alle med noe. Vi har blitt flinke til å sette hverandre i båser i dag. Kanskje er det også en måte å beskytte seg selv på. Når vi tar for oss et tema som overskriften peker på blir det til slutt veldig nært og personlig. Har alle en gud?
Nå er det jo slik at selve benevnelsen «gud» alltid knyttes til det mange kaller religiøsitet, altså livssyn som sentreres rundt et vesen som beskrives i mer eller mindre klarhet.
Fra individets utgangspunkt er det slik at vi alle må fungere etter ett eller annet slags rammeverk som definerer vår tilværelse, hva som er viktig, hvilken hensikt en har og så videre. Mange bruker kanskje minimalt med tid på å finne ut av dette fordi de er så opptatt av å eksistere, men når en bruker tid på å finne ut av det så ligger det alltid noe til grunn.
Dermed har alle noe de fungerer i henhold til. Noe har skapt verdisystemet og noe legger premissene for valg av både viktig og mindre viktig art. Livet forvaltes etter dette. Noe får altså styre individets liv. Vi kan kalle dette en herre eller en gud om du vil. Noen vil ikke underlegge sitt liv noe større enn seg selv, og fornekter alt annet herredømme. De mener altså å være sin egen herre. For noen blir dette et liv styrt av følelser. For andre blir det hengivenhet til fornuft og rasjonalisme, men uten et større rammeverk.
Går en til religionenes verden er det å anerkjenne sin gud viktig. Der underlegger en seg denne øverste autoritet enten av frykt eller med annen motivasjon.
Vi har alle en gud, enten det er oss selv eller noe annet. Det store spørsmålet er hva eller hvem dette er. Ingen kommer utenfor dette. Vårt ansvar og vår mulighet blir dermed å søke å finne den sanne Gud slik at vi kan leve i vår høyeste hensikt.
