av Det er på tide å si at nok er nok. Hvor langt skal vannviddet gå? Den fornærmede part er i dag den som setter alle samfunnsnormer. Vi er i ferd med å bli ledet av en generasjon som ikke vet hva det betyr å ha kontroll over tanker og følelser. Vi er i ferd med å bli ledet av barn, umodne barn. Ryggen knekkes på samfunnet når vi ikke har noe substans igjen. Toleranse er ikke substans. Det er et prosesselement som gir usikkerhet og konstant nedbrytning av materialet som en gang stod og holdt nasjonen sammen. Vi trenger å vende oss til innhold med substans. Problemet er at ingen vet hvor de skal gå. Politiske partier er like håpløse. De fyker etter stemmene og er dermed enda svakere i ryggen.
Foreldre og lærere har bøyd sitt hjertet til en lære som fører til selvtilbedelse. Vi tror alle at vi er universets navle og at alt og alle er til for vår egen nytelse og tilfredsstillelse. Lær den unge veien han skal gå og han vil ikke bøye av når han blir voksen, sier ordtaket. Akkurat det har vi gjort. Vi har lært at alt skal føles godt og at vi ikke får lov å ha vondt på noe vis. Smerte er uutholdelig og vi må for enhver pris skånes for noe som helst slikt. Disiplin kommer kun til nytte når det gjelder å nå egne mål, ikke for å tjene fellesskapet.
Vi er på en livsfarlig kurs, uten substans, hvor vi heier på toleranse og tenker at det er løsningen på alle våre problemer. Når vi skal tolerere en generasjon som har blitt opp- eller neddratt til sin egen ødeleggelse har vi en utfordring.
Er det ikke lov å si fra når vi har et problem, eller er det slik at alle tenker dette går greit? Hedonismen er vårt vestlige selvødeleggende tokt.
Er det noen som bryr seg om løsninger lenger? Så lenge vi får plaske i vår egen lille selvopptatthet hele livet gjennom og tro at det var svaret. Humanismen vil gjennom sin ufundamenterte tro på evolusjon og selvutvikling føre til menneskehetens utslettelse. Shariah vil føre til det samme ved å gjennomtrenge samfunnet med frykt, kontroll og barbari, en relasjonell implosjon.
Jo, den største fortellingen, den som gir håp, er det stort sett ingen som bryr seg om. Eller for å si det som det er, folk vender seg bort fra den med hensikt. DA er det noe galt. Når en strever rundt der i det stormfylte havet og nekter å ta tak i den eneste livbøyen som finnes. Den er historisk prøvd og har berget individer, kulturer og nasjoner.
En gjenpart finnes og disse trofaste etterfølgerne blir ofte hånet og spyttet på, som utskudd og irrelevante. Ingen av de andre fortellingene har så mye som et snev av historisk validering som løsning. Der handler det om makt, mens i den største fortellingen handler det om å avstå fra maktbruk. DET krever noe annet enn selvforherligelse og selvopptatthet, om det så er i stolthet eller smerte. Skulle en ha en samfunnsnorm, burde det være at individ kan håndtere eget liv i en relasjonell sammenheng som har framtid i seg. Er det ikke derfor vi har foreldre, familier og lærere?
Den største uviljen, eller kanskje det har blitt tidens sanne slaveri, er den som ikke vil erkjenne at vi lever i samfunn, sammen, med andre, som har nøyaktig lik verdi. DET forplikter.
Vårt eneste håp for individ, samfunn og nasjoner er å lære denne største fortellingen. En som setter menneskets liv i perspektiv og både gir fundament og retning til å leve liv med sann mening i. I dag går alle indre kompassnåler berserk på grunn av alle poler og motpoler som roper ut sine budskap.
Er det noen igjen som ser det? Er det noen som ser at vårt ultrarasjonelle samfunn er i ferd med å bli overkjørt i vår egen blindsone? Den sanne kampen er en åndskamp som få erkjenner eksisterer. Da er slaget tapt allerede.
Jeg har valgt side.
