av Med syndefallet forsvant livets egentlige dimensjon. Siden dette har vi slitt med å se klart. Vi ser som oftest først det konkrete og i det naturlige. For de fleste er vårt åndelige klarsyn mildt sagt svakt. Dermed blir vår tendens å ta utgangspunkt i det naturlige for så å legge til det åndelige når vi husker det.
Vi kjemper stadig for å innta dette åndelige utgangspunktet. Når vi modnes dithen vil livet stadig mer dreie seg rundt det åndelige som kilde og det sjelelige og naturlige blir konsekvenser. Da skjønner vi omvendelsens verdi for hele vårt liv. Når vi lærer å se i det åndelige ved den Hellige Ånds hjelp forandres våre prioriteter. Da kan vi også forstå hvordan Gud prioriterer og hvorfor Han legger slik vekt på vår modning og vekst.
Kain og Abel viser kontrasten mellom troens åndelige senter og kjødets senter. Abel ofret i tro. Kain reagerte i kjødet og endte opp med å bruke makt fordi han var beseiret av syndens begjær. Han fullendte dette da han tok sin brors liv.
Her har kampen stått og heri ligger kjernen til de to store paktene. Kjødet, det som jobber utenfra har ikke kraft til å oppnå selve livet. Det er bare et skall. På den andre siden har vi ånden, det som kommer innenfra og skaper liv utad.
Pakten Gud gjorde med Moses og Israels folk var en kjødets pakt. Den fungerte utenfra og inn, men hadde ikke forløsende kraft og måtte dermed gjentas og gjentas.
Den nye pakten som er gjort i Jesus Kristus er en pakt gjort i ånden. Jesus tok oppgjøret i åndsrommet og gjorde en vei for fullstendig forløsning, hvor vårt indre liv blir gjenopprettet. Dermed skiftes paradigmet fullstendig og vi må fortolke hele vår tilværelse fra det åndelige perspektivet, ikke lenger det kjødelige.
Slik må vi også forstå menigheten eller Kristi legeme. Menigheten er per definisjon et åndelig legeme, steiner som bygges opp på hjørnesteinen, Jesus Kristus. Den har uendelige mange uttrykk i skaperverket, men er i sin identitet åndelig i kjernen. Dermed må vi også forstå at menigheten ikke kan defineres som noen institusjon siden den ikke er bundet til sine uttrykk. Menigheten er og må være en bevegelse fordi den er først åndelig, dernest uttrykt i kjød.
Apostelen Paulus anerkjente menighetens konkrete uttrykk da han skrev til de ulike forsamlingene, samtidig viste han også at vi er del av et større legeme. Der er Kristus hodet og vi er lemmer med unike roller.
Når vi betrakter det Gud gjør, må vår bønn være at vi skal se fra åndens perspektiv slik at vi ikke låser oss til det naturlige. Dette legemet skal vokse i modenhet og være av samme ånd slik at den kan gjenkjennes over alt. Da vil Han som er hodet få æren og mange vil bli dratt til Ham.
